Utfallet føyer seg inn i rekken av angrep på Israel, som han flere ganger har sagt må slettes fra kartet.

Presidentens tale har utløst en storm av fordømmelse. USA, EU og Israel har reagert kraftig. Uttalelsene kan få følger for det planlagte møtet Frankrike, Storbritannia og Tyskland skal ha med Iran om landets kjernefysiske program i neste uke.

Truslene mot Israel og avvisningen av historiske fakta bekrefter inntrykket av en politisk leder som er på farlige veier. Ahmadinejad fremstår som uforsonlig, og bryter helt med den linjen forgjengeren Mohammad Khatami fulgte. Mens den nye presidenten snakker om en «historisk krig» mellom islam og Vesten, la Khatami vekt på dialog med vestlige land.

Ahmadinejads sjokkerende uttalelser skader Irans omdømme internasjonalt. Det skjer i en tid da landet hadde hatt behov for å bygge tillit. Det iranske regimet har flere ganger kritisert USA og Israel for å tegne et trusselbilde av landet som ikke er forenlig med virkeligheten. Men presidenten gir omverdenen all grunn til å betvile forsikringer som måtte komme om at Iran har fredelige hensikter.

Mange er bekymret for Irans kjernefysiske program, og frykter at landet skal bli i stand til å produsere atomvåpen. Iran forsikrer at atomprogrammet kun har som mål å skaffe mer elektrisk energi. Ahmadinejad er i alle fall en god begrunnelse for at Iran ikke må få muligheten til å utvikle atomvåpen. Det betyr at det internasjonale presset mot Iran må økes. Da må blant annet FN manøvrere på en måte som gjør at atominspektører fortsatt sikres adgang til landet.

Det som skjer i Iran bør dessuten være en kraftig tankevekker for USA og supermaktens allierte i Irak. USA ønsker å endre hele Midtøsten gjennom å «frigjøre» folk fra diktaturet. Teorien synes å være at når ett arabisk land har fått smak på demokrati og frihet, vil befolkningen i andre land i området velge å utvikle et levesett i mer vestlig retning. Denne strategien er svært risikabel. For det er ingen automatikk i at hvis folket selv får bestemme, vil moderate krefter komme til makten. Valget av Mahmoud Ahmadinejad som president i Iran er et talende eksempel på det.