Det svir ennå å tenke på gymtimene på barneskolen, nesten 40 år etter. Da var det helst fotball det gikk i. Gymlæreren lot de to beste plukke ut hvert sitt lag en og en. Jeg ble alltid stående som nestsist før jeg ble valgt — bare en var dårligere enn meg.
Det var lite kult.
Desto flottere er det å se på podens fotballtrenere som er millimeter-rettferdige i hvem som spiller i smågutte-kampene. Her betyr det ingenting hvem som er bedre enn andre, alle får spille like mye. Og jeg ser hvor sterkt samhold det blir i laget på grunn av blant annet dette, og hvor sterk selvtillit den enkelte får. Min gamle gymlærer hadde hatt et og annet å lære her.