Den ene består i en forsøksordning hvor ansvaret for drift av distriktspsykiatriske sentre (DPS) overføres fra helseforetakene til enkelte kommuner som har tilstrekkelig kapasitet og kompetanse, og den andre består av innføring av fritt behandlingsvalg for pasienter med psykiske lidelser eller rusavhengighet. Det er langt fra sikkert at forslagene vil være til gagns for de brukere man sikter mot.
Distriktspsykiatriske sentre
I myndighetenes planer er de distriktspsykiatriske sentrene tenkt å være bindeleddet mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten.
Imidlertid er sykehusenes akuttposter det vanligste behandlingstiltaket for de pasientene som gir kommunale tjenestene størst utfordring og mest bekymring. I tillegg vil kommunale tjenester samarbeide i stor grad med spesialiserte utredningsposter og langtids psykoseposter.
Det er stor enighet i fagmiljøene og hos myndighetene om at kommunenes kompetanse er for svak....
Vi hadde en Opptrappingsplan for psykisk helse fra 1999 til og med 2008. I denne perioden skjedde det en betydelig endring og omstrukturering av tjenestene. Det er en arbeidsdeling mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten. Kommunene skal gi et tilbud til mennesker med de alminneligste og letteste psykiske lidelsene. De med moderate og alvorlige lidelser henvises til spesialisthelsetjenesten. Etter avsluttet behandling i spesialisthelsetjenesten går ansvaret for videre oppfølging tilbake til de kommunale tjenester. I spesialisthelsetjenesten er det en deling mellom DPS og spesialiserte sykehusavdelinger, inkludert akuttenhetene. På DPS-ene har mange som aldri tidligere hadde noe tilbud nå fått tilbud om behandling. På DPS gis gode medisinske og psykoterapeutiske tilbud til et stort spekter av hjelpetrengende. Det kan være hjelp til mennesker med depresjoner, angstproblematikk, personlighetsforstyrrelser og enkelte psykoselidelser.
Poliklinisk behandling
Etter hvert som forståelsen av og tilbudet i forhold til disse lidelsene utvikles, ser vi at poliklinisk behandling overtar. Dette kan være på et behandlerkontor på DPS, i gruppe på DPS, ved hjemmebesøk, eller ved hjelp av moderne teknologi hvor man møtes på nett. Disse behandlingsmetodene utøves av høyspesialisert fagpersonale som psykologer og psykiatere, men også av andre spesialiserte profesjoner. Behovet for døgnbehandling avtar og man ser at DPS reduserer antallet døgnplasser fordi de ikke lenger får fylt opp disse.
Når fastlegen har henvist en pasient til spesialisthelsetjenesten, skal det i løpet av 10 dager vurderes hvorvidt denne pasienten skal ha rett til utredning/behandling i spesialisthelsetjenesten.
Det er stor enighet i fagmiljøene og hos myndighetene om at kommunenes kompetanse er for svak både i forhold til forebygging av psykiske lidelser, hjelp til mennesker med lettere psykiske lidelser og ikke minst i forhold til spesialisert aktivitetstilbud og omsorg for mennesker med omfattende og sammensatte psykiske lidelser og ruslidelser. Men det er i forhold til den sist nevnte gruppen at utfordringene er sterkest for kommunene.
Hvis kommunene får driftsansvaret for DPS kan jeg tenke meg at det vil bli et stort press i retning av å flytte ressurser fra dagens DPS over mot ivaretakelse av de personene med alvorlige psykiske lidelser og ruslidelser som kommunen strever med i dag. Og det er ikke tvil om at de fleste kommuner trenger mer kompetanse og kapasitet for å møte disse personene med deres problemer. Men det er en veldig dårlig idé å gjøre dette ved å svekke et tilbud til store befolkningsgrupper som endelig har fått et faglig godt tilbud. Velutviklet omsorg for en gruppe skal ikke gå på bekostning av spesialisert behandling for en annen, som i tillegg er den gruppen som vokser mest også når det gjelder sykefravær.
Fritt behandlingsvalg
Når det gjelder fritt behandlingsvalg har mange høringsinstanser allerede gitt uttrykk for at man ser dette som en lite fruktbar vei å gå. En grunn er at man frykter en ressurstapping fra det offentlige tilbudet. En annen er uoversiktlige økonomiske konsekvenser og en tredje er kvaliteten i de tilbud som kan vokse frem. Her er det fortsatt mye usikkerhet fordi forskriften om hvordan dette skal fungere og kvalitetssikres ennå ikke er ferdig.
Når fastlegen har henvist en pasient til spesialisthelsetjenesten, skal det i løpet av 10 dager vurderes hvorvidt denne pasienten skal ha rett til utredning/behandling i spesialisthelsetjenesten. Hvis retten blir gitt skal så pasienten fritt kunne velge hvor behandlingen skal gis. Dette høres fint ut og i deler av somatikken tror jeg dette vil kunne virke som inspirasjon til kvalitetsheving av tjenestene. Men når det gjelder spesialisthelsetjenestens tilbud til mennesker med ruslidelser og psykiske lidelser finnes det ikke gode mål som kan avgjøre valget.
På disse feltene kan utrednings— og behandlingstilbud være svært forskjellige selv om det er for samme lidelse/diagnose. Dette vil skape betydelige problemer med finansieringssystemene. Verken i høringsnotatet eller i proposisjonen er det drøftet hvilke konsekvenser det kan få når private kommersielle aktører setter i gang kampanjer for sine tilbud. Dette kan føre til svekkelse av de offentlige tjenestene.