«Hva vil I gjøre med prindserne?»

LØRDAGSKOMMENTAR: En av mine forgjengere, Andres Grindland, som var Fædrelandsvennens sterkt republikanske redaktør i 1905, skrev flammende lederartikler mot kongedømmet i unionsoppløsningsåret.

Han hadde både en prinsipiell og en praktisk begrunnelse for sin motstand mot å videreføre kongedømmet. Prinsipielt var han republikaner og mente kongedømmet stred mot demokratiet. Og hva det praktiske angikk, var han bekymret for at «kongefamilien efterhvert vil komme til å danne den adel i landet som det har været grundlovens mening at afskaffe».

Og med en clairvoyansk innsikt stilte han det retoriske spørsmålet: «Hva vil I gjøre med prindserne?». Ja, hva vil vi gjøre med prinsene — og prinsessene - når den nye kongefamilien har produsert sine barn i noen generasjoner? Hva slags roller er tiltenkt dem som ikke skal arve tronen?

Men redaktør Grindland så neppe for seg et scenarie hvor norske prinsesser fremstår som healere, himmelske mirakeldoktorer og formidlere av englekontakt.

Prinsesse Märtha Louises esoteriske forretningskonsept og aparte livsprogram har denne uken skapt bølger i den norske offentlighet - fra sjokk og vantro i geistligheten til jubel blant New Age-disiplene og okkultistene.

Jeg skal ikke mene mye om Märtha Louises nye åpenbaring og englesang, som hun etter eget sigende har fått del i etter en dypere samtale med sin hest. Folk får stelle med sine egne tanker om tvil og tro, og ønsker de å lage butikk på kvakksalveri og englesang til 12.000 kroner semesteret - dem (og deres naive kunder) om det.

Men Märtha Louise er ikke datter av Aril Edvardsen eller Margit Sandemo. Hun er nummer fire i arverekken til den norske tronen med den status og de privilegier det innebærer som rollemodell. Teoretisk kan hun bli hentet til den norske tronen under en seanse med erkeengler og kjeruber.

Ståheien om Märtha Louises nye påhitt har derfor gitt debatten om kongedømmet en ny omdreining. Og den aktualiserer redaktør Grindlands bekymring når det gjelder kongehusets barn, barnebarn og barnebarns barn løpende rundt i fri dressur i det norske samfunn, ikledt prinse- og prinsessetitler, sosialt (og til dels økonomisk) beskyttet av sitt kongelige opphav.

Debatten om monarki versus republikk her til lands har i hovedsak gått på prinsipielle holdninger til styreform. Men etter tre generasjoner monarker må vi etter hvert forholde oss til et antall prinser og prinsesser og deres avkom, som i mer eller mindre utvannede utgaver vil vegetere på sin kongelige byrd.

Sirkuset rundt Märtha og Ari er trolig bare en forsmak på hva vi har i vente. Det har konstituert et adelskap i litt andre former og i andre gevanter enn hva redaktør Grindheim så for seg. Men for mange, ikke mindre provoserende.

I så måte har vi tross alt vært heldige her i Norge. Kong Olav var enebarn og det norske samfunn slapp å forholde seg til førstegenerasjonsprinser og prinsesser i det forrige århundre som kunne ha dannet grunnmuren i en klassisk adel.

Og kong Olavs to døtre valgte i klokskap en anonym og tilbaketrukket tilværelse som ektefeller i det gode borgerskap. Ragnhild emigrerte endog til Brasil og forsvant ut av norsk offentlighet, selv om hennes sporadiske og spontane uttalelser fra Rio tidvis har stilt kongefamilien i forlegenhet.

Annerledes da med den neste generasjon, hvor Märtha Louise så overtydelig bruker prinsessetittelen for alt hva den er verdt som varemerke for sin egen butikk. Og ellers holder en høy partyprofil i en krets av bohemer som utad fremstår som vårt nye løsarbeider-aristokrati. Med en ektemann som heller ikke legger bånd på seg når det gjelder å flagge sympatier og antipatier og egne politiske preferanser.

Og nå har hun, med Se og Hør og pauker og basuner, trampet inn i den okkulte verden og utløst forferdelse fra Kirken og fordømmelse fra lavkirken, som nå ser demonene flagre mellom Lommedalen og Slottsplassen.

Med den lille kongefamilien vi har her i landet, går det ikke an å være «litt» kongelig. Er man prinsesse, om enn aldri så kommersiell - ja, ikke minst da - vil skyggene av ens gjøren og laden alltid treffe Slottet. Det er kongefamiliens kors å bære, om de heter Behn, Lorentzen eller Ferner - eller Høiby for den saks skyld.

Og hva har vi i vente av eksentrisk atferd fra neste generasjon: Prins Sverre Magnus som håndspålegger, Maud Angelica som okkult medium og Leah Isadora som stjernetyder i Se og Hør?

Jo, det blir en utfordring å innpasse fremtidige prinser og prinsesser i det egalitære og konforme norske samfunn - enten de havner som åndelige spiritister eller som jordiske kremmere og eventyrfortellere.

Selv uten synske og okkulte evner vil jeg komme med en spådom: Den dagen det norske monarkiet faller, skyldes det snarere gangsynet og atferden til monarkens nære og fjerne familie enn republikanske strømninger i det norske samfunn.

Märtha Louise har visst en klok hest. Bare synd at den ikke rådet henne til å la samtalen bli mellom dem.

Ha en god, himmelsk helg.