På selve valgdagen synes det eneste spenningsmomentet å være hvilke partier Nethanyahus Likud vil samarbeide med. Han vil trolig kunne velge mellom en koalisjon bestående av religiøse og nasjonalistiske partier eller et samarbeid inn mot sentrum. Ikke minst i en situasjon der den nyvalgte amerikanske presidenten har gjort fred i Midtøsten til en hovedsak, er det grunn til å tro at Nethanyahu vil søke å fremstå som imøtekommende gjennom å velge sentrumsveien.
I substans er det imidlertid liten grunn til å tro at Nethanyahu vil vise kompromissvilje i sentrale spørsmål knyttet til fredsprosessen. Det siste tiåret har han bygget opp sin politiske base godt ute på høyrefløyen i israelsk politikk.
Nethanyahu brukte sin forrige periode som statsminister – på slutten av 1990-tallet – til å sabotere gjennomføringen av Oslo-avtalen så godt han kunne. Da statsminister Ariel Sharon få år senere forsøkte å få sitt konservative Likud-parti med på en tilbaketrekking fra Gaza, svarte daværende finansminister Nethanyahu med å trekke seg i protest. Denne valgkampen har han igjen lovet en hard holdning overfor palestinerne.
De siste årene har det vokst fram en erkjennelse blant israelske velgere om behovet for fred gjennom etableringen av en palestinsk stat. Et flertall sier seg rede til å imøtekomme viktige betingelser for en slik fred, som tilbaketrekking fra Vestbredden, flytting av et betydelig antall bosettere og etablering av en palestinsk hovedstad i Øst-Jerusalem.
Det vil være svært beklagelig for både innbyggerne i Israel, palestinerne og det internasjonale samfunn for øvrig hvis dagens valg fører til en regjering som ikke reflekterer kompromissviljen blant israelere flest.