I løpet av ett år har den britiske statsministeren snudd opp ned på det politiske landskapet. Fra å ligge omtrent 20 % bak de konservative i meningsmålingene, ble finanskrisen hans foreløpige redningsplanke. Ved aktivt å ta grep om den skakkjørte økonomien, reddet han også sin egen posisjon. I alle fall foreløpig. For i politikken gjelder det å opprettholde momentum ved å gi en mening til de hendelsene som kommer. Politikere, og især statsministre, må formulere og fortolke hendelsene på en slik måte at velgerne klarer å forstå med. Uansett hvor enkelt eller tendensiøst det gjøres, må de fortelle politiske historier slik at det treffer en nerve i velgerskaren. I moderne politikk er dette en forutsetning for å lykkes.

I Storbritannia var både Margaret Thatcher og Tony Blair gode retorikere. De opprettholdt sine politiske diskurser i henholdsvis 11 og 10 år som statsministre, og var alltid i forkant når det gjaldt å holde historien gående. Etter en opptur på Labours landsmøte i høst, har Brown igjen dalt i popularitet og utfordringen hans ligger nå i å finne tilbake til historien sin. Hvordan kan han reformulere sitt politiske språk slik at det passer til det som skjer, både i Storbritannia og ellers i verden? Hva kan Brown plukke opp av retorikk fra Barack Obama, som på veldig kort tid har gitt fornyet håp til både USA og resten av verden?

«The Special Relationship» – slik britene ser forholdet til USA – har igjen fått to hovedaktører som står nær hverandre ideologisk. Historisk har dette vist seg viktig for den politiske retorikken, og til tider populariteten, for statslederne på begge sider av Atlanteren. Ronald Reagan og Thatcher snakket det samme neoliberalistiske språket på 80-tallet, mens Blair var sterkt påvirket av Bill Clintons nye demokratiske tankegods på begynnelsen av 90-tallet. «Den amerikanske påvirkning» gjorde at den moderne britiske politiske kommunikasjonen lå nærmere USA enn den gjorde det europeiske kontinentet.

Siden han tok over fra Blair i 2007, har Brown hele veien hevdet at han ikke ønsker å snakke i overskrifter. Han er mer av en politisk ideolog enn en politisk strateg. Men i høst, i begynnelsen av finanskrisen, endret kommunikasjonen seg og Brown var med ett på offensiven. I den økonomiske politikken var han på hjemmebane, og dermed fulgte kommunikasjonen og den politiske historien med. Bedre enn opposisjonsleder David Cameron fra de konservative kunne han sette ord på problemene, og presenterte velgerne en retorikk som ga håp om bedring med Brown som leder. De konservative ble kalt «do nothing party» og hadde ingen substans i sine forslag til å møte krisen.

Etter nyttår har Brown igjen kommet på defensiven og mistet mye av den kommunikative substansen han fremviste i høst. Han er kommet til et punkt hvor han nå må gjenfinne stien for å holde på tilliten fra velgerne. En fersk meningsmåling (Guardian/ICM poll) viser nemlig at han har mistet initiativet i forhold til de konservative. Med 12 % forsprang er toryene nå i førersetet også når det gjelder den økonomiske politikken. Det er i seg selv er dårlig lesning for Brown.

Siden Brown overtok for Blair i juni 2007 har meningsmålingene vært best i krisetider. I løpet av sommeren 2007 ledet han landet gjennom vanskelige tider, og målingene gikk i hans favør helt fram til han valgte å ikke holde parlamentsvalg høsten 2007. Fra høsten 2007 til høsten 2008, gjorde Brown det så dårlig at hans plass som partileder og statsminister var truet. Motstand bygget seg opp internt i Labour, og mange kommentatorer trodde hans karrière som statsminister ville bli én av historiens korteste. Men med finanskrisen så også hans motstandere i partiet, og endog i landet, at britene ville være tjent med en tungvekter som statsminister.

Men ved inngangen til 2009 trenger Brown retorisk påfyll, og ingenting ville være bedre for ham enn å snu seg til Obama. I USA har Obama allerede begynt å forme sine politiske visjoner for forandring, slagordet han vant både nominasjoner og selve presidentvalget med. Og selv om Obama er symbol på forandring i seg selv, er kraften i hans politiske retorikk med på å gi mening og håp for millioner av amerikanere. Mange av de demokratiske visjonene kan enkelt overtas av Brown, slik Blair gjorde fra Clinton tidlig på 90-tallet.

For mens Obama fjerner seg fra sin forgjenger George Bush, må Brown meisle ut sin politiske vei og vise annerledeshet i forhold til Cameron og de konservative. Neste parlamentsvalg må avholdes innen mai 2010, og Brown kan på ingen måte vente på at velgerne skal se at det er han, og ikke Cameron, som er den rette til å lede Storbritannia. Både i forhold til USA og Europa, og ikke minst i forhold til den nåværende internasjonale situasjonen, er Brown på riktig politisk banehalvdel.

Alle forutsetningene ligger til rette for at Brown skal kunne lykkes, spesielt med tanke på sitt eget politiske ståsted. Men han har ikke ennå lykkes med å formulere Labour nye visjoner på en måte som velgerne tror på. Han bør fortest mulig ta inn over seg Obamas retorikk og tilpasse det som kan være meningsbærende for hans egen situasjon. Slik det ligger an nå, blir han den første europeiske statslederen som drar til Washington og den første som får besøk av Obama i Downing Street i London.

«The Special Relationship» er det nå britene som tjener mest på å utnytte. Mens Obama skaper fred i Midtøsten, ordner opp i den globale finanskrisen og sikrer en langsiktig bærekraftig miljøpolitikk, bør Brown reflektere over hvordan han selv kan komme ut av Blairs skygge og reformulere Labours historie. Først da har Brown og partiet en mulighet til å vinne det neste valget. For valg vinnes ved å presentere en politisk historie som velgerne kan tro på og identifisere seg med.