Norsk asylpolitikk er igjen på dagsorden. På nasjonalt plan gjennom regjeringens forslag til innstramning i regelverket og på lokalt plan gjennom plassering av asylmottak. I Mandal bystyre har vi nettopp debattert og votert over partienes holdning til plassering av et mottak. Etter god og grundig informasjon fra UDI fulgte en like god og saklig debatt. Unntaket fra dette er kanskje ikke overraskende Frp. Flere av partiets representanter bidro til å plassere debatten på et lavmål. Et lavmål som ikke er norsk innvandrings— og integreringsdebatt verdig.

Den ekstreme høyresidens retorikk i innvandrings- og integreringsdebatten bygger opp under den diskrimineringen vi til tider fremdeles ser på arbeidsmarkedet, på skoler og i boligmarkedet. Dette hemmer integreringen og påfører den viktige debatten et negativt klima. Ved å spille på frykt og redsel for mennesker med annen hudfarge og en annen kultur, bygger vi opp under rasisme og diskriminering. Et slikt debattklima bidrar ikke til bedre integrering og det bidrar ikke til å skape positive holdninger overfor mennesker som søker et bedre eller annerledes liv i Norge.

Sommerens diskusjon om norsk asyl- og flyktningepolitikk føres uten blikk til internasjonal politikk og løsrevet fra verdens krig og konflikter. Vi må erkjenne at Norge, i likhet med våre naboland, har plikt til å hjelpe dem som trenger en nødhavn. Vi må legge til grunn at asylinstituttet har sin basis i flyktningekonvensjonen. Og vi må stå fast på å ta imot det antall flyktninger FN ber oss om.

Det økte antallet asylsøkere gjør det nødvendig med et større antall mottaksplasser. Det er staten som er ansvarlig for asyl- og flyktningepolitikken, og det er Norge som stat som er forpliktet av flyktningekonvensjonen. Kommunene skal gis insentiver til å ta imot flyktninger og huse asylmottak. Det er viktig at kommunene og innbyggerne informeres i god tid på forhånd. Mennesker er individer, ikke grupper plassert i bokser med kollektive merkelapper. God informasjon gir kunnskap, og kunnskap øker toleranse og forståelse for alt som er nytt og utfordrende.

Noe også en del politikere kunne hatt bruk for.

Grunnløse asylsøkere må få raskere avslag. Dette er alle partier enige om, fordi den store mengden av disse utfordrer hele asylinstituttet. Men i et desperat forsøk på å fremstå som tøffere enn Frp i asylpolitikken, har regjeringen nå foreslått å foreta innstramminger for familiegjenforening for å begrense asylstrømmen. Det er fullstendig bomskudd, og rimelig meningsløst. Å frata mennesker retten til et familieliv er brudd på liberale menneskerettigheter. Retten til et familieliv er grunnleggende i et liberalt demokrati. Det å leve sammen med sin familie er naturlig, og det å bli gjenforent med sin nærmeste familie etter at en selv har fått opphold i Norge skal ikke mistenkeliggjøres. I utgangspunktet må familiegjenforening i stor grad tillates, både av humane grunner og av hensyn til integrering.

En forutsetning for at innvandringen skal lykkes er en god integrering og at de som

kommer hit ønsker integrering og respekterer norske lover. Enkelte minoritetsspråklige

står i dag mer eller mindre utenfor samfunnet. Dette åpner for nye sosiale underklasser,

fattigdom og økt kriminalitet. Vi trenger en bedre integreringspolitikk, som ikke bare omfatter gode offentlige tilbud, men som også stimulerer private initiativ og frivillighet. Språk og gjensidig kulturforståelse er nøkkelen til integrering. Få innvandrere vil beherske norsk fullt ut etter fullført norskkurs. Derfor er det viktig med uformell språktrening og uformelle nettverk som stimulerer språkutvikling og gjensidig integrering.

Alle mennesker har rett til å føle seg trygge, og vi må reagere sterkt på voldsovergrepene og overgrep mot kvinner på asylmottakene. Voldshandlingene må tas svært alvorlig av politi og rettsvesen. Generelle tiltak for å begrense asylsøkernes bevegelsesfrihet er spekulativ og inhuman politikk og bryter med grunnleggende rettsprinsipper. Det er – og skal være – både lov og legitimt å søke asyl i et annet land. Lukkede mottak eller andre særordninger støtter ikke opp under dette prinsippet. Norge har behov for en aktiv å god mottakspolitikk og en mye mer målrettet og reell integrering. Å aktivt møte de kreftene som nører opp under rasisme og fremmedfiendtlighet er en av den største utfordringen i norsk asylpolitikk.

Jeg deltar i samfunnsdebatten med et sosialliberalt menneskesyn, basert på at mennesker er individer, ikke grupper plassert i bokser med kollektive merkelapper. Det er dette utgangspunktet jeg bruker i utdanningspolitikken, i familiepolitikken og i justispolitikken. Det er også dette som er mitt prinsipielle utgangspunkt i innvandrings- og integreringsdebatten. Innvandrere har tilført det norske samfunn nødvendig arbeidskraft og nye impulser. Vi har på mange områder lykkes med integreringen, men det gjenstår også store utfordringer som krever et positivt debattklima.

Når enkelte politikere med jevne mellomrom kommer med nye illiberale forslag og utspill, bidrar det til det motsatte. Det debattklimaet som settes av politiske ledere kan være avgjørende for om vi lyktes med de utfordringene som fremdeles gjenstår.

Vi kan ikke vedta oss vekk fra internasjonale forpliktelser og verdighet. Utfordringene går ikke over av seg selv. Vi må ta de på alvor, og vi må håndtere de med integritet.