Det gikk som det måtte gå da regjeringen valgte det amerikanske Joint Strike Fighter som Norges neste jagerfly. Regjeringskollegiet har hele tiden insistert på at det kun er det norske forsvarets egne behov som ligger til grunn for valget. Men det er åpenbart at alliansetilknytningen har spilt en viktig rolle. I realiteten måtte det svenske flyet vært betydelig bedre enn det amerikanske for i det hele tatt å ha en mulighet. Det viser de samstemte fagmilitære rådene at det ikke er.

Norge har i flere tiår hatt amerikanske jagerfly. De militære leveransene har utgjort et viktig bidrag til den politiske alliansetilknytningen til USA. En kontrakt i denne størrelsesorden til et ikke-Nato-land som Sverige i stedet for til vår hovedallierte USA, ville vært et dramatisk brudd med denne tradisjonen. Et slikt valg ville heller ikke vært noen optimal innledning på forholdet til en ny amerikansk administrasjon, for si det forsiktig.

Det politisk mest interessante ved denne saken er SVs rolle. Våpenkjøpet fra stormakten som SV i sitt program kaller den største faren mot verdensfreden, er partiets hittil aller største nederlag i regjeringen. Kristin Halvorsen forsøkte torsdag og fredag å redusere betydningen av regjeringens beslutning. Men hvor viktig det var for SV å forhindre et slikt flykjøp, konstaterte partiveteran Stein Ørnhøi i denne avis før valget i 2005. «Jeg greier ikke å se for meg at mitt parti overlever i en regjering som bruker 50 milliarder kroner på amerikanske jagerfly», sa SV-høvdingen til Fædrelandsvennen en drøy uke før velgerne gikk til stemmelokalene. I en kronikk kalte Ørnhøi det planlagte flykjøpet for galskap.

Likevel er det ingen vei tilbake for SV. Partiet har i løpet av få uker tatt dissens i regjeringen både i forhold til asylinnstramning og tjenestedirektiv. Dermed er den kvoten brukt opp. Prisen for regjeringsdeltakelse på Aps premisser har blitt høy.