<p>Kjønnskamp og likestilling er emner alle synes å ha en mening om. På det feltet er jeg en vandrende katastrofe.</p><p></p><p>Ikke det at jeg ikke er takknemlig for godene våre formødre har skaffet oss, jeg er bare ikke så god på kvinner. Mange år på kvinnedominerte arbeidsplasser og senere i et typisk kvinneyrke har gjort sitt til det. De få mannlige kollegaene jeg har hatt har gått med fotformsko og hatt små peniser, det er jeg overbevist om.</p><p></p><p>Til tross for at noen kvinners maktbehov og skittentøyvask har syntes uendelig, så var med få unntak sjefene mine allikevel mannlige.</p><p></p><p>For noen år siden hadde jeg en skikkelig moroklump-utgave av en avdelingsleder. Høyt utdannet innen humanoria og dyktig på sitt felt, ga han stadig uttrykk for at han var på kvinnenes side i alle tenkelige kjønnsdebatter. Han hadde kort sagt de rette verdiene. Han bakte kaker, fortalte vitser, innførte fredagsmøter som stort sett besto av kaffe, is, sjokolade og lite annet, startet vannkriger, pratet om barna sine og bidro generelt til en veldig hyggelig stemning på kontoret og i hønseflokken. Kvinnesaksforkjemper som han var, så hadde han også full forståelse for de enslige mødrenes kamp for tilværelsen, og nærmest oppfordret til økt bruk av &rsquo;sykt barn&rsquo; . Kvinnene forgudet ham og han hadde all makt i korridorene.</p><p></p><p>Her svikter hukommelsen litt, for jeg husker ikke hvilken dag det var, men la oss si det var en regnfull tirsdag morgen jeg sto i døra hans med en bunke papirer til signering. Kontoret var tomt, så jeg ble stående et par sekunder i døra mens jeg vurderte om jeg skulle legge bunken fra meg, eller komme tilbake senere. Plutselig kjenner jeg at noen klasker til meg på rumpa så det synger! Jeg snur meg og der står sjefen. I forfjamselsen registrerer jeg at han fortsatt har hånden sin på mine edlere deler, og nå nærmest holder rundt meg med et fast grep.</p><p></p><p>Jeg må ha sett temmelig forbanna og sjokkert ut, for plutselig rygger han unna mens han mumler noe sånt som &rdquo;beklager, det var ikke meningen, det var lysten som tok overhånd, det var en refleks og skal aldri gjenta seg, bla, bla, bla&rdquo;. Jeg tror ikke jeg sa noe, men gikk rolig inn på kontoret mitt, lukket døren og begynte å flire. Sjefen var ung og pen han, selv om det kom overraskende.</p><p></p><p>I samme øyeblikk gikk det opp for meg at dette var ren og skjær maktforskyvning, og at makten nå var blitt overført via rumpa mi…bzzzzz</p><p></p><p>Jeg fortalte det aldri til noen, oppførte meg som vanlig på kontoret mens sjefen sendte meg nervøse og bekymrede blikk. Litt mer avmålt var jeg, for ikke å lede ham til å tro at jeg hadde likt det, og kanskje også for å få ham til å tenke på hva som ville skje dersom jeg sladret. &rsquo;sex-trakassering av kvinnelig ansatt&rsquo; sto skrevet med store svette bokstaver over hele panna hans.</p><p></p><p>Resten av tiden jeg jobbet der formelig overøste sjefen meg, og ledelsen, med komplimenter hva angikk min fortreffelighet og dyktighet. I min stilltiende tilværelse oppfattet jeg at hans takknemlighet ingen ende ville ta (no pun intended). Om jeg ville kunne jeg kledd ham naken, tatt et grepa balletak på ham og svingt ham rundt i luften på lunsjrommet til &rsquo;It&rsquo;s raining men,Halleluja&rsquo; — med den lille penisen til skue. Han ville ikke turt å protestere et stakkarslig sekund.</p><p></p><p>FOR en deilig følelse! Og hvilken attest jeg fikk da jeg sluttet!</p><p></p><p>Vil derfor oppmuntre til økt bruk av sex-trakassering på kvinnelige arbeidsplasser. Ja til spastiske sjefer i fotformsko.</p><p></p><p></p>