Den 10. desember 2006 fikk Muhammad Yunus og Grameen Bank i Bangladesh Nobels fredspris for sitt arbeid med å skape økonomisk og sosial utvikling nedenfra. Mikrokreditt ble et kjent begrep over hele verden. Men selv om mikrokreditt kan være et godt instrument for å hjelpe mange ut av fattigdom, viser det seg at feil bruk av dette instrumentet har ført andre ut i en enda verre økonomisk hengemyr.

Den norske stat deltar i dette markedet sammen med private finansaktører. Den norske stat har stått fremst av Grameen Banks givere og har over flere år gitt til sammen flere hundre millioner kroner. Det er derfor god grunn til å stille krav til hvordan Norge opptrer i dette markedet.

Mikrokreditt beskrives slik i Store norske leksikon:

«Utlånssystem bestående av små lån til fattige, men foretaksomme kunder, særlig kvinner i utviklingsland, som ikke får hjelp gjennom det vanlige banksystemet fordi de mangler sikkerhet eller stabil inntekt. Lånene finansierer vanligvis næringsvirksomhet eller bedring av boforhold. Lånene gis gjerne med pant i personlige eiendeler som smykker eller fjernsynsapparater, eller som gruppelån. Lånene har kort løpetid for å sikre høy tilbakebetalingsgrad, normalt et halvt til ett år, og forholdsvis høy rente, vanligvis mellom 15 % og 40 %, noe som skyldes at kostnadene i en mikrobank ofte er på rundt 25 % av utlånskapitalen, mot ca. 0,5 % i en vanlig norsk bank».

Utviklingsminister Erik Solheim beskriver ideen bak Grameen Banks konsept på en god måte i en kronikk i Verdens Gang 7. desember 2006:

«Grameen Bank forsto dette veldig tidlig. Den driver som alle andre banker, med utlån og innskudd og rente. Men på to områder skiller den seg ut: Lånene den gir er små og kravet om sikkerhet er ikke knyttet til eiendom, men til et kollektivt ansvar for tilbakebetaling».

I den samme kronikken påpeker han at den viktigste faktoren for at et mikrofinansprosjekt skal lykkes, er at banken må drives som en bank – ikke som et bistandsprosjekt med et stadig påfyll fra velmenende givere. Fullt så enkelt er det ikke.

– Dagligvaregiganten Wall-Mart søkte om tillatelse til å åpne en bank i USA, men fikk ikke tillatelse. I stedet etablerte de en bank i Mexico, hvor de var mer enn velkommen. Rentene kan i enkelte tilfeller nå 100 % (Business Week). Fattige låntakere i Mexico må typisk betale renter på mellom 50 % og 120 %, mot gjennomsnittlig 31 % fra non-profit mikrokreditt institusjoner i resten av verden.

– I India kan organisasjonen Concerned for Working Children (CWC) rapportere om at kapitalen har flommet inn i mikrokredittmarkedet og utlånerne som pusher mikrokreditt på kundene på samme måte som mange kredittkortselskaper gjorde i Norge før finanskrisen. Høye renter og høy avkastning gjør dette markedet attraktivt, og det er fattige, hovedsakelig kvinner og deres familier, som må betale regningen.

Det faktum at utlånene oftest skjer gjennom selvhjelpsgrupper på ca. 20 kvinner som er solidarisk ansvarlige for lånene gjør at risikoen for tap for utlånerne liten. Ideen bak ordningen var opprinnelig å hjelpe kvinner til å starte sin egen næringsvirksomhet eller til å finansiere husbygging. Den store konkurransen har imidlertid ført til at mange som er lite egnet til forretningsdrift blir lurt til å ta opp lån. Lånene blir ofte brukt til forbruk, og for å betale tilbake lånet blir låntakeren med i en ny gruppe, får et nytt og større lån og benytter dette til å betale ned det første lånet.

For å betale ned lånet må ofte hele familien bidra. Barn dropper ut av skolen for å arbeide, og det finnes også mange eksempler på at kvinnen i familien prostituerer seg for å kunne betale lånet. Allerede i 1993 skrev NORAD i en av sine rapporter «(undersøkelsen blant) 40 kvinner med 10 års medlemskap viste at nesten alle lånte penger privat for å betale rentene».

En sideeffekt av mikrokreditt trenden er at de fattiges organisasjoner blir svekket. I CWCs studie av kvinner engasjert i mikrokreditt programmer (2006) fremgår det at mikrokreditt ordninger har marginalisert de sterke kvinneorganisasjonene og splittet dem opp i små grupper på 20 som bare fokuserer å skaffe seg lån. Dermed tvinges de til å glemme sin politiske agenda og reduserer deres deltakelse i de demokratiske prosesser.

Men det finnes naturligvis også mange eksempler på at mikrokreditt fungerer etter hensikten. En studie foretatt av Canadian International Development Agency (CIDA) i Bolivia, Egypt, Tanzania og India viser blant annet disse resultatene:

– Ved å hjelpe fattige familier til å få tilgang på lån og ved at disse lånene blir brukt til produktive næringsformål kan dette bidra til at familiene på sikt kan bevege seg ut av fattigdommen.

Barn som deltar i familiens næringsvirksomhet får både muligheten til å lære seg tekniske ferdigheter samtidig som de skaffer seg kunnskap i forretningsdrift og kunnskaper de trenger for å greie seg i hverdagen. Inntil et visst nivå kan barns deltakelse i virksomheten være gunstig, men risikoen er også stor for at barna kan droppe ut av skolen. Kvinner som starter egen næringsvirksomhet har samtidig vanligvis omsorgen for barna. Når de må bruke mye tid i forretningsdriften får de mindre tid til å følge opp barna. De står overfor det vanskelige valget mellom å trekke seg tilbake fra familien og overlate disse oppgavene til eldre barna eller de må ta med seg barna inn i forretningsdriften.

Norsk bistand skal hjelpe mennesker varig ut av fattigdom. Det påhviler Norge et stort ansvar for å forvalte våre bistandsmidler på en måte som bidrar positivt. Dette stiller også krav til at mikrokreditt overvåkes jevnlig og at det utføres uavhengige studier som kan gi mer kunnskap om «best practises». Tanken om mikrokreditt er god for mange, men det er den skyhøye renten som fører fattige mennesker inn i et enda større uføre.