Fokus på uførhet og sykefravær har vært stor i media, og det med rette. Kostnadene til sykefravær har økt dramatisk siste år. Tallenes store tale er at på neste år statsbudsjett vil hele 123 milliarder bli bevilget til å dekke trygden til syke, uføre og folk på attføring/rehabilitering.

Først litt tallfakta. De direkte utgiftene for sykefravær fra det offentlige i Norge øker til 37 milliarder kroner i 2010. I tillegg betaler arbeidsgiver 19 milliarder kroner i direkte utgifter. Totalutgiftene for direkte utbetaling til sykepenger er 56 milliarder kroner. I Sverige har utbetalingene til sykepenger fra det offentlige blitt redusert fra 31 milliarder i 2008 til 19 milliarder i 2009. Dessverre går utviklingen i Norge i motsatt retning. Vi er halvparten så mange innbyggere i Norge (4,7 mill.) som Sverige (9,3 mill.), men bruker nesten dobbelt så mye i offentlig utbetaling av sykepenger.

I Dagens Næringsliv 26. november belyses sykefravær med ett eksempel fra Veidekke. I Norge har Veidekke ca. 4.000 ansatte i norsk bygg— og anleggsvirksomhet, og nær 2.000 i sine svenske og danske selskaper. Arbeidsoppgavene er ifølge selskapet ikke nevneverdig forskjellig i de skandinaviske konsernselskapene. Sykefraværet i Norge var 5,8 % i tredje kvartal 2009. Tilsvarende tall er 2,2 i Danmark og 3,0 i Sverige (Veidekkes kvartalsrapporter). For Veidekke har virksomhetene i Norge en økning i sykefraværet, mens Danmark og Sverige har en reduksjon sammenlignet med tredje kvartal i fjor. Er man så mye friskere i Sverige og Danmark enn Norge?

600.000-800.000 nordmenn i arbeidsfør alder er på uføretrygd, attføringspenger eller rehabiliteringspenger. Det betyr at én av fire nordmenn mellom 20 og 64 år er på en eller annen form for trygd. Bare uførepensjonen koster det norske samfunn 62,4 milliarder kroner i 2010. Ca. 20 % av arbeidsstyrken står utenfor arbeidslivet, og antallet og andelen er voksende. Spesielt bekymringsfullt er det at antallet unge uføre stiger kraftig. I tillegg får vi «eldrebølgen». Dette medfører færre yrkesaktive per pensjonist. Noe må gjøres!

En fersk undersøkelse fra NAV viser at hele 40 prosent av de spurte syntes det var greit å være borte fra jobben uten å være syk. NAV er bekymret over det som stadig ser ut til å være mer juks. Det ser derimot ut til å være en skremmende samfunnsmessig holdningsendring. I psykologien vet vi at det «normale» er å tenke sammenheng mellom holdning og handling. Nå ser det ut til å skje store holdningsendringer som medfører samfunnsmessige kulturendringer. Resultatet kan være at det er mer samfunnsmessig akseptert at det er ok å være borte fra jobb, uten å være syk.

I tillegg viser norske og svenske undersøkelser at både sykefravær og uførhet har smitteeffekt. Hvis noen har blitt uføre i et nabolag, så ser det ut til flere naboer også blir det. Dette gjelder ikke bare for nabolag men for kommuner, landsdeler og nasjoner.

Hvordan skal vi møte denne samfunnsmessige endring? Ett svar kan søkes innen psykologien. Dersom du ikke er syk, men samtidig er borte, vil det normalt oppstå en kognitiv dissonans. Det er ikke samsvar mellom dine holdninger og dine handlinger. Gode moralnormer bør være at når jeg er frisk, så går jeg på jobb, og man må være syk for å være hjemme. Man vil jobbe i retning av å komme i kognitiv resonans. Dette kan gjøres ved og foreta endring i holdning eller handling. I denne sammenheng kan det bety at dersom du er borte flere ganger fra jobb uten å være syk, så er det ok å være borte uten å være syk. Din holdning er dermed endret til at jeg kan godt være borte uten å være syk. Du er da i kognitiv resonans.

Det ene er holdningen. Det andre er fordelingen av kostnadene ved å være syk. I ett sykemeldingsforløp er det i hovedsak tre parter; arbeidstaker, arbeidsgiver og det offentlige. Dersom en person blir syk, må arbeidsgiver betale for sykdommen de første 16 dagene. Deretter overtar staten gjennom folketrygden. Direkte utgifter for korttidsfravær tar arbeidsgiver, og langtidsfraværet tar det offentlige. Paradoksalt nok må arbeidstaker ikke ta direkte økonomiske kostnader for sykdom. Staten er den parten som har minst innflytelse over en persons sykdom, men må ta største andelen av regningen.

Hovedansvaret må ligge på arbeidstaker og arbeidsgiver. Først fokus på arbeidsgiver. Ifølge en rapport fra SINTEF og Statens arbeidsmiljøinstitutt kan 20-40 % av sykefraværet relateres til arbeidsplassen. Arbeidsgiver har et stort ansvar for forebyggende sykefraværsarbeid uavhengig av fraværsårsak. I tillegg har arbeidsgiver en plikt ifølge Arbeidsmiljøloven å tilrettelegge for et godt arbeidsmiljø. Dette bør arbeidsgiver gjøre av egeninteresse og for å hjelpe arbeidstaker tilbake i jobb. En bedrift er avhengig av friske og dyktige arbeidstakere. Når en arbeidstaker blir syk bør en arbeidsgiver ha løpende oppfølging av arbeidstaker. Det og se og bli sett, har stor betydning for enkeltmennesket. Enda større betydning har dette når man er syk.

Aller størst ansvar og innflytelse har arbeidstaker selv. Det er jeg som lever mitt eget liv. Har ikke jeg som arbeidstaker ansvaret for faktorer som medfører at jeg blir syk. Mitt eget ansvar er på jobb og utenom jobb. Det betyr at jeg får gevinst av å være mer frisk, og må ta noe av konsekvensene når jeg syk. En konsekvens kan være at også jeg må ta noe av kostnaden. En kostnad kan være en «karensdag» hvor jeg må betale en hel eller flere av de første dagene ved sykdom. Det kan da ikke være slik at jeg som arbeidstaker kun skal få gleden av å være frisk, og ikke ta noe av kostnadene ved å være syk. Hva med å se på noen av tiltakene som er gjennomført i våre naboland?

Det skal fremdeles være lov til å være syk, men hvorfor er vi så mye sykere enn våre naboland? Gi arbeidstaker mulighetene til å ta ansvar for eget liv. Det betyr å ta ett større ansvar for egen helse. Du vil da få større glede av å være frisk. Istedenfor å føle etter om jeg er syk, bør jeg forsøke å benytte positiv tenkning ved gleden av å kunne gå på jobb. Hvem har mot nok til å si at det er noe fundamentalt galt med individet og samfunnets terskel og holdning til sykefravær og uføretrygd?