Bakgrunnen for Andersens vrede er at Strandvik legger skylden på landsdelens representanter på Stortinget for at Agder tapte kampen om veimillionene da Nasjonal Transportplan ble lagt fram før helgen.
Strandvik uttalte i Fædrelandsvennen mandag at Agderbenken ikke har politisk tyngde og at det ikke jobbes samlet nok. Det har åpenbart provosert Andersen voldsomt. Han beskriver Strandviks uttalelser som lavmål og opplever seg både utskjelt og hånet. Han truer også med at lastebileierne ikke lenger kan forvente sympati og støtte fra ham. Avslutningsvis i e-posten ber han Strandvik om å holde kjeft.
Det kan ikke være noen tvil om at Andersen overreagerer når vi ser hva Strandvik faktisk har uttalt. Den type kritikk må faktisk en stortingsrepresentant tåle. Andersen understreker at så lenge han har vært på Stortinget, har han jobbet hardt for veiene på Agder. Det har han selvsagt lov til å mene. Samtidig må Andersen akseptere at noen likevel har en annen oppfatning og er kritisk til hva han og de øvrige på benken har oppnådd av resultater.
Vi tror ikke det styrker verken Andersen eller partiet han representerer at han besvarer saklig kritikk med å skjelle ut personen kritikken kommer fra. Er det noe vi bør kunne forvente av garvede politikere som Andersen, er det at de kan møte kritikere med respekt og på en saklig måte, selv om de skulle oppleve kritikken som urimelig. I stedet lar Andersen alle hemninger fare, og utskjellingen som følger kan lett tolkes som at Strandvik har truffet spikeren på hodet med sin kritikk.
Fremskrittspartiet står hardt på for at landet skal få bedre veier, noe Lastebileierforbundet også ønsker. Slik har parti og forbund sammenfallende interesser. Da blir det ganske uhørt at Andersen skriver rett ut i e-posten til regionsjef Strandvik at lastebileierne ikke kan forvente mer sympati og støtte. Betyr det at Frps politikk blir endret? I stedet for å komme med trusler, burde Andersen beklage at han gikk langt over streken i sitt angrep på Strandvik.