Soldatens ryggmargsrefleks letter fingerens press mot avtrekkeren. Er det en sivilist eller en stridende på skuddhold? Et dilemma de færreste av oss blir stilt overfor, men som er en realitet for unge norske kvinner og menn i konfliktområder langt fra Norge. Kunnskap om hva som er lov i krig og konflikt kan bety forskjellen på å skyte eller ikke.

For 60 år siden ble Genèvekonvensjonene vedtatt. FNs verdenserklæring om menneskerettighetene ble til året før og i 1950 kom Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Verden og Europa satte alt inn på at 2. verdenskrigs redsler ikke skulle gjenta seg.

Formålet med Genèvekonvensjonene er ikke å hindre krig og konflikt, men å skape et humanitært handlingsrom og å gi beskyttelse og hjelp til dem som ikke deltar i kamphandlingene. Det er det eneste regelverket som i dag har fått tilslutning fra alle verdens stater. De er ryggraden i internasjonal humanitær rett (IHR) som skal begrense de midler og metoder krigførende parter kan bruke for å oppnå sine mål, og for å få dem til å utvise et minstemål av humanitet overfor sivile, syke, sårede og fanger. Men selv om regelverket er på plass og anerkjent, skjer stadig brudd, ofte med overlegg. Det ser vi over hele verden. I Gaza hvor sivilbefolkningen mangler alt, i Kongo hvor seksuell vold nærmest er rutine og i kamphandlingene mellom regjeringsstyrker og militante grupper i Pakistan og Afghanistan.

Den såkalte krigen mot terror i land som nettopp Afghanistan førte også til diskusjoner om tortur bør tillates i noen situasjoner. Dette til tross for at all form for tortur er en forbrytelse i henhold til både IHR og menneskerettighetene, og er et klart forbud under alle omstendigheter. Det argumenteres også for at noen mennesker må kunne nektes grunnleggende rettigheter når de fengsles og straffeforfølges, slik som vi har sett på Guantánamo. Derfor er det viktig at vi i Norge kjenner og forstår IHR og menneskerettighetene slik at vi kan ta avstand fra tortur og fra overtredelser av internasjonale regelverk.

Det viktigste stedet å starte er nettopp med holdningene og kunnskapen til soldaten som ligger med fingeren på avtrekkeren. Vi må sørge for at ryggmargsrefleksen til de som er direkte involvert i stridigheter, for eksempel norske soldater i Afghanistan, fungerer i henhold til regelverket. Genèvekonvensjonene er et hjelpemiddel for soldater i felten. Også for å sortere tankene når man er på skuddhold av andre mennesker. Skal man skyte, eller ikke?

Røde Kors har samarbeidet med det norske Forsvaret siden 2003, og sammen tester vi blant annet norske vernepliktige og soldater på utenlandsoppdrag i deres kunnskap om regler i krig. Årets resultater viser en gledelig utvikling i kunnskapsnivået fra forrige undersøkelse i 2004. Soldatene er tydelige på at sivile har krav på beskyttelsen og at tortur aldri skal benyttes.

Men undersøkelsen viser også at det finnes mange dilemmaer og brist i kunnskapen. På spørsmål hvorvidt sanitetspersonell merket med det røde korset kan bemanne troppens maskingevær, svarer 20 prosent ja. Sanitetspersonell med rødt kors kan kun bruke lette våpen i selvforsvar.

Soldatene oppgir at det kan være tilfeldig om og fra hvem de får opplæring i krigens regler innad i Forsvaret. De sier også at de er motivert til å få vite mer om regler i krig og Genèvekonvensjonene, men de etterlyser mer og bedre opplæring. Det må vi ta på alvor.

Når vi markerer Genèvekonvensjonenes 60 år er det med visshet om at en hel verden er enige i at det finnes regler i krig, men at det er langt fra konvensjoner på et papir til reell humanitet i konflikter og krig. Dette skyldes mangel på kunnskap, respekt og politisk vilje til å gjennomføre Genèvekonvensjonenes bestemmelser.

Derfor jobber Røde Kors for å øke folks kunnskap om egne og andres rettigheter, både overfor Israel og Egypt, andre land og militante grupper. Krigens regler dreier seg om enkeltindividets – din og min – rett til beskyttelse, respekt og hjelp, og for å lykkes trenger vi gode samarbeidspartnere. I Norge samarbeider vi derfor med Forsvaret for å nå ut til soldatene og med Kunnskapsdepartementet og skolen for å nå ut til ungdomsskoleelevene.

Skoleelevene og soldatene er morgendagens politikere og stridende. Derfor har vi alt å vinne på å øke kunnskapsnivået og etterlevelsen av IHR og krigens regler, også i Norge. Vi har også mye å tape på om kunnskapen ikke sitter i en dramatisk situasjon som kan bety forskjellen på liv og død.