Mangelen på forsett førte til den uvanlige domfellelsen av Lars Grønnerød. Han ble frifunnet for overlagt drap, men funnet skyldig i medvirkning til uaktsomt drap og dømt til fengsel i to år og seks måneder. Konklusjonen bygger på en spesiell anvendelse av straffelovens paragraf 239 som retten fant anvendt av Høyesterett i en drapssak i 1974. Retten fant det også formildende at Grønnerød hadde bidratt til å belyse saken.Det ble fastslått at tvisten rundt Orderud gård var motivet bak drapshandlingen. Det ble også understreket i dommen at planleggingen hadde skjedd over lang tid, at tre av de tiltalte hadde hatt god tid til å avbryte planene underveis og utvilsomt handlet med overlegg. Retten fant ingen formildende omstendigheter for ekteparet Orderud og Kristin Kirkemo Haukeland. Av hensynet til folks rettsfølelse ble de tre pågrepet umiddelbart. Deres forsvarere anket på stedet. Lars Grønnerøds advokat Steinar Wiik Søvik hadde på forhånd varslet at han ville anke en eventuell dom på stedet. At han så ikke gjorde, kan være et tegn på at han var fornøyd på sin klients vegne.At retten ikke klarte å komme fram til hvem som trykket på avtrekkeren, er uten betydning for domsavsigelsen. Det kan samfunnet leve med. Det er ikke kommet fram noen opplysninger av betydning som tyder på at det har vært andre gjerningsmenn inne i bildet, og bevisbyrden er av en slik karakter at de tre hoved-domfelte er dømt for planlegging og medvirkning til overlagt drap, uavhengig av hvem som faktisk utførte drapene.Dommen er velbegrunnet, den er godt underbygd og den er nøktern. Det skal derfor mye til for at lagmannsretten foretar en annen vurdering når det gjelder skyldspørsmålet, selv om straffeutmålingen kan endres noe.Ut fra de opplysninger offentligheten har fått kjennskap til, og den allmenne rettsoppfatning, virker dommen i Orderudsaken rimelig. I denne saken, hvor tre uskyldige mennesker er henrettet med fullt overlegg, er det viktig at domstolen utpeker de som står bak som skyldige.Orderudsaken er uten tvil er den største drapssaken i Norge i nyere tid. Mediedekningen har vært massiv. Bare rettsoppgjøret etter krigen, og knapt nok det, kan måle seg med interessen rundt saken. En avklarende dom, slik dommer Trond Våpenstad og hans meddommere enstemmig la fram i går, er derfor en lettelse for hele samfunnet.