Vi taler ikke lenger om ett parti, men om uforsonlige fløyer som trekker hver sin vei og som mer og mer fremstår som aktører i to, eller for den saks skyld — flere -konkurrerende partier. Historisk har slik fraksjonsvirksomhet bare hatt ett utfall: partisplittelse eller eksklusjoner.Ett er i hvert fall sikkert: Fremskrittspartiet kan ikke overleve som parti med den opposisjonen som nå popper opp rundt om i enkelte fylker, hvor partiorganisasjonen i Vest-Agder og Hordaland fremstår som de største «verstingene». Den ordbruk og de karakteristikker som nå benyttes i omtalen partiledelsen og partilederen er av en slik karakter at de under normale omstendigheter utelukker noen forsoning. Og Carl I. Hagens omtale av blant andre Vidar Kleppe levner ingen tvil om at partilederen allerede betrakter ham som forhenværende partifelle.For oss som er tilskuere til den mølje av intriger, beskyldninger og eksklusjonstrusler som flyter rundt, kan det være vanskelig å gripe tak i hva som egentlig splitter partiet. For i motsetning til de klassiske partisplittelsene, går konfliktene tilsynelatende ikke på uenighet om partiprogram, men på partiets profilering og anklager om konspirative kupp-planer mot ledelsen.Det siste er selvsagt alvorlig nok dersom det lar seg bevise. Og det som er kinkig for Vidar Kleppe, er at han av partiledelsen oppfattes å stå sentralt i hele denne møljen av partiødeleggende aktiviteter. Det hjelper lite om han selv oppfatter seg som en forfulgt uskyldighet dersom sentralledelsen og hans kolleger i stortingsgruppen betrakter ham som et hår i suppa, en egosentrert solospiller som gang på gang stiller partifellene i forlegenhet.Dessuten har denne prosessen anskueliggjort at «sørstatshøyre» baserer seg på en politisk populisme som Carl I. Hagen nå ønsker å distansere seg fra. I så måte er det ikke Vidar Kleppe som har forandret seg, men Carl I. Hagen og partiledelsen. Den grasrota Vidar Kleppe har vannet og gjødslet på Sørlandet er ikke lenger stueren i Carl I. Hagens «nye» fremskrittsparti - den er blitt en ubehagelig påminnelse om partiets useriøse fortid.Utviklingen i Fremskrittspartiet begynner mer og mer å minne om det danske søsterpartiets siste dager under Mogens Glistrup. I likhet med Carl I. Hagen fikk også Mogens Glistrup større og større eneveldige tilbøyeligheter. Det førte til hans knall og fall hvor han ble kastet ut av partiet, med etterfølgende partisplittelse. Vi trenger ikke ha synske evner for å spå en tilsvarende skjebne for Fremskrittspartiet. Carl I. Hagen sitter på en udetonert bombe som kan bli utløst av den borgerkrig som nå raser i hans eget parti. Om han selv overlever den første partisplittelsen, kan han lide Mogens Glistrups skjebne i en ikke altfor fjern fremtid. Langt mindre enn danskene lar norske populister seg styre av eneveldige partikeisere.