Noen uplettet?

Senest denne uken har vi fått nyheten om at advokat og tidligere Høyre-politiker Bjørn Stordrange ikke har evnet å se at han som styreleder i Oslo Sporveier burde avstå fra rollen som husadvokat for den virksomheten han er satt til å styre.Stordrange slår sterkt tilbake mot Høyre-byrådet etter at han nå har fått avskjed som styreleder. Det burde han ikke ha gjort. Til det har rollekonfliktene rundt hans person vært for åpenbare uansett om han har klarert sine roller på forhånd med daværende samferdselsbyråd Merete Agerbak-Jensen. Når både Stordrange og Agerbak-Jensen har utvist dårlig skjønn, er det ingen grunn til at Stordrange skal hisse seg opp når resultatet av det dårlige skjønnet omstøtes.Men denne saken illustrerer bedre enn noen annen at selv den sindigste kan bli grepet av omstendighetenes mulighetstrukturer når anledningen innbyr til det. Vi har alltid bedømt Stordrange som en sindig mann, men Norge er for å si det slik, ikke lenger noe sindig land. Vi er rikere enn vi noen gang har vært, oppdragene står nærmest i kø for den som evner å høste dem — og hvilken dyktig advokat gjør ikke det - mens vår forretningsetikk er i ferd med å miste sin protestantiske dyd til fordel en globalisert etikk der fart og volum er de viktigste kriterier på suksess.Derfor tror vi ikke at de lederavgangene som har kommet de siste dagene, er de siste vi får oppleve dette året. Alt taler for at vi får oppleve flere lederskifter i tiden som kommer, de fleste selvfølgelig kurant begrunnet med behov for utskiftning enten fra lederen selv eller fra virksomheten han eller hun leder, men også noen tuftet på at ikke alt har vært som det skulle med etikk og gangsyn.Det alvorlige er at dette smitter over på hele samfunnet. Vi er vant til å tenke på oss selv som et nøkternt og rettskaffent folk. Slik ser også utlendinger på oss. Vi ligger lavt på oversikter over land der korrupsjon og bestikkelser florerer. Vi har, i motsetning til en del andre europeiske land, vært nesten fri for politiske skandaler som omfatter penger og snusk. Men næringslivet vårt utvikler seg dessverre i en retning som er egnet til å bekymre.Vi har et lite toppledermiljø i Norge. Sett i den sammenheng har skremmende mange av topplederne de siste årene måtte gå for et eller annet som er klanderverdig fra et moralsk perspektiv. Det er bekymringsfullt. Samtidig som det antakelig er bedre tider for kursholdere med næringslivsetikk på timeplanen enn noen gang før, synes den praktiske evnen til etisk atferd å være alvorlig svekket. Vi har ingen patentmedisin mot dette, kanskje vi rett og slett trenger en dose dårligere tider for å skjerpe oss?