For selv om retorikken nå breier seg på flere felter, i alt fra litteraturvitenskapelige analyser til vurderingen av prestens preken, handler retorikken fremfor alt om kunsten å tale vel. Retorikk er læren om hvordan man former sitt språk slik at en vinner tilhørerne for seg — og den saken man ønsker å fremme. Retorikken handler om å finne de rette ord til riktig tid i den situasjonen man befinner seg.
Frie kunstarter
Retorikk var en av de syv frie kunstarter ( artes liberales ) i antikken, og dermed en viktig disiplin i den klassiske dannelse.
Retorikk er læren om hvordan man former sitt språk slik at en vinner tilhørerne for seg - og den saken man ønsker å fremme.
Lenge har retorikken vært forsømt i vår kulturkrets. I USA derimot har man pleiet en ubrutt retorisk tradisjon, noe som bl.a. har fått sitt uttrykk ved at de store universitetene ofte har hatt et Department of Speech. Det et vel omtrent umulig å stotre seg til et presidentkandidatur i USA. Da Barack Obama i sin tid ble lansert som presidentkandidat, skjedde det ikke minst ved å vise til hans talegaver. Og Martin Luther King Jr. vant som student flere tevlinger i talekunst ( oratory ).
Når retorikken i vår tid gjør sin gjenkomst, skyldes det flere forhold:
• Retorikken representerer et stykke klassisk dannelse i vår kultur, og da søker vi mot to viktige epoker i historien, nemlig antikken og renessansen.
• Ordet oppleves som truet i vår kultur, som mye er styrt av bilder og symbolske tegn. Med retorikken som hjelp, håper man å kunne vekke en ny ordets kultur i vårt samfunn.
• Vi bærer med oss et minne om propagandaens forførende kraft, og denne viser oss - ad negativ vei - den makt som ligger latent i ordet. - Flere forhold kunne det vises til.
Klassisk retorikk
Den klassiske retorikk fikk sin vugge på Sicilia i det 5. århundre f. Kr., i de rettstvistene som knyttet seg til eiendomsforhold i relasjon til de greske koloniene på øya. Dermed ble rettssituasjonen utgangspunktet for retorikken. To sicilianere, Korax og Teisias, regnes derfor som portalfigurene inn til den klassiske retorikk. Et annet viktig navn i den klassiske retorikks historie er Platon, som skrev en dialog, Gorgias, hvor han trakk opp grensen mellom det å overbevise og det, på manipulerende vis, å overtale.
Lærere i retorikk oppnådde etter hvert høy sosial status og avlønning, ettersom det gjaldt for rike grekere å knytte til seg gode retoriske rådgivere. Greske borgere måtte nemlig opprinnelig selv føre sine saker for retten. Dermed gjaldt det å lære seg å bygge opp en prosedyre med gode rasjonelle og emosjonelle momenter. Talekunsten vokste således frem i de frigjorte bysamfunnene på Sicilia. Dette viser at det er i den åpne, demokratiske kultur retorikken har sin grobunn.
Lærere i retorikk oppnådde etter hvert høy sosial status og avlønning, ettersom det gjaldt for rike grekere å knytte til seg gode retoriske rådgivere.
I den klassiske retorikk skilte man mellom ulike slags taler, som igjen forholdt seg til ulike tidsperspektiv, fortid, nåtid og fremtid: Den juridiske talen var altså den primære. Den angikk det som hadde hendt i fortiden . «Hvem gjorde det, hvem er den skyldige»? Så fulgte oppvisningstalen, den ornamenterte lovprisningstalen, som angikk ting for dagen i dag, nåtiden. «Hva er en rosverdig handlemåte, her og nå»? Så fulgte den viktige talen der det gjaldt å overveie hva som var best for fremtiden . «Hva gjør vi for å skape en god morgendag»? Alle disse taletypene, den forensiske, epideiktiske og deliberative tale, fikk sine benevnelser og tilknyttede begrepsbruk.
Tilføre ny innsikt
Videre lærte retorikerne i antikken at en tale måtte inneholde noe, den skulle tilføre ny innsikt ( logo s). Og så måtte taleren være troverdig, ha ethos . «Bare en god mann kan tale godt», het det. Og så måtte det til en lidenskap for sitt anliggende, en formidlingsenergi ( patho s). Dermed kan vi si at en god tale må ha noe å si, den må belære (ikke hovent ovenfra-og-ned!), og så må den berøre for kunn e bevege . Gode talere har skjønt at en må berøre folk for å kunne bevege dem.
Cicero, en annen av antikkens retoriske helter, ga anvisninger om at den lavere stilen skulle brukes ved bevisføringer, mellomstilen var egnet til å vekke behag og sympati, mens høystilen var den rette når det gjaldt å bevege tilhørerne over til eget standpunkt.
Retorikken lærte også hvordan produksjonen av en tale fulgte flere faser - alt fra det å finne stoffet, velge ut det som er relevant, disponere det - og til utbygningen av talen, frem til en konklusjon. Så gjaldt det å memorere talen, slik at den satt i minnet. En god retor skulle helst ikke ha noen huskelapp, eller manus, men tale ubundet, fritt fra ethvert skriftlig forelegg. Og endelig gjaldt det fremføringen. Overleveringen om Demostenes’ taleøvelser på stranden er et vitnesbyrd om hvor høyt antikken verdsatte den oratoriske ytelse. Men de fins også advarsler mot å henfalle til det høystemte, panegyriske overspill.
Endelige lærte retorikken noe om at de ulike følelsesnivåer burde målbæres i sitt rette stilistiske leie. Den antikke retorikken opererte med tre ulike stilnivåer:
• det lavere nivå
• det midlere
• og høystilen
Bevisføringer
Cicero, en annen av antikkens retoriske helter, ga anvisninger om at den lavere stilen skulle brukes ved bevisføringer, mellomstilen var egnet til å vekke behag og sympati, mens høystilen var den rette når det gjaldt å bevege tilhørerne over til eget standpunkt.
Retorikken er således systematisert kunnskap om talemåter som lykkes, som fører taleren frem til suksess med sitt anliggende. Retorikken er dermed ingen på forhånd uttenkt vitenskap, men gir innsikt i vellykket ordbruk.