Forsøpling av havet blir nå beskrevet som den største økologiske katastrofen i historien. Større enn de akutte, radioaktive utslippene fra Tsjernobyl, i karakter mer lik den snikende dreneringen og forgiftningen av Aralsjøen.

En FN-rapport fra 2009 anslår at det flyter 100 millioner tonn søppel i verdenshavene. 22. mars er FNs internasjonale vanndag og minner oss om vannets avgjørende betydning for liv og helse, mat, energi og industri.

Den største trusselen

Plast er den største trusselen og kilden til miljøproblemene. Vi vet ikke hva det betyr for økologien i havet og nå ser vi at miljøgifter tas opp i næringskjedene.

Nylon i tau og fiskegarn har en nedbrytningstid på over 600 år. Plastflasker og engangsbleier 450 år, plastposer 20 år, osv. Og hver eneste dag havner nye 17.000 tonn søppel i havet.

Den forsøplingen av hav og strandsoner vi kan se med det blotte øye er bekymring nok. For fugler, fisk og dyr kan møtet med fiskegarn, plastflasker og nylontau innebære en langsom og smertefull død. Vi regner med at forsøpling årlig dreper over én million sjøfugl, hundretusen sjøpattedyr og et ukjent antall fisk og skilpadder. Men den farligste konsekvensen av plastsøppelet er ikke synlig for øyet.

Anslag viser at 260.000 tonn plastikkpartikler flyter rundt med havstrømmer og vind, som samler dette i fem store søppelvirvler. Den største av disse søppelsuppene av mikroplast er i utstrekning fire ganger større enn Norge.

Mikroplastsuppe

Denne mikroplastsuppa inneholder en rekke organiske miljøgifter som PCB, PAH, ulike pesticider, fålater, bromerte flammehemmere og bisphenol A. Dyreplankton, fisk, havpattedyr og sjøfugl oppfatter de fargerike bitene av mikroplast som mat. Slik kommer miljøgiftene inn i næringskjeden og havner før eller siden i ditt og mitt matfat.

Når vi vet dette er det med undring vi leser i Fædrelandsvennen 12. mars, at både Fylkesmannens miljøavdeling og Kristiansand kommune vil fortsette å tømme plastforurenset steinmasse i sjøen ved Lagmannsholmen. Forurensingen stammer fra plastrør, som blir brukt for å sprenge ut steinen.

I oppslaget kommer det fram at ansvarlige myndigheter i kommune og fylke mener det ikke er så ille. Det argumenteres med at det skal ryddes opp, at det er både urimelig, tungvint og dyrt å stoppe deponeringen nå. Realistiske alternativer til fortsatt å kaste plasten i havet finnes ikke.

Samle opp plasten

Men de omtalte sprengningsmassene kan renses før de tømmes i havet. Det kan brukes lenser for å samle plasten opp. Kanskje kan det brukes annet materiale enn plast i rørene? Kan vi utvikle ny teknologi eller nye materialer? Er problemet godt nok forstått?

Alle vi fastboende, sammen med hundretusenvis av norske og utenlandske turister, drømmer om sol og svaberg. Tean i tanga, kaller vi det og mener et liv med behagelig puls, vakker natur og reint hav. Ikke en forsøplet kystlinje og et matfat med en hormonforstyrrende cocktail av miljøgifter som bl.a. kan øke faren for kreft og gi nedsatt fruktbarhet.

For å få bukte med problemet, må det vises resolutt handlekraft både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. FN har fått på plass internasjonale konvensjoner som skal sikre forpliktende samarbeid om disse utfordringene globalt. Her kunne forurensningsmyndighetene i Kristiansand vært forbilder for en varsom og bærekraftig bruk av havet. I stedet viser de en kortsiktig, og lettvint holdning hvor hensynet til rent hav og robuste økosystemer nedprioriteres.