Her kolliderer det solidariske, sosialdemokratiske norske likhetsidealet frontalt med en internasjonal bedriftslederkultur som hittil har vært relativt fremmed i det norske samfunn.

Nå strides man om hvor virkningsfulle opsjonsordninger er. Ideelt sett skulle de stimulere ledelsen til økt verdiskapning og forbedrede resultater, målt i økt børsverdi. Til beste for eierne. Fungerer gulrøttene, er et par titalls millioner i belønning til lederne småpenger i forhold til milliarder av kroner i verdiøkning for selskapet og eierne. Som i Telenor. Som reiser spørsmålet om hva som er en rettferdig og anstendig lønn for lederne av et selskap hvor staten er dominerende eier.

Og det paradoksale med opsjonsordningene er at jo bedre lederne lykkes med å innfri eiernes forventninger, desto mer provoserende virker størrelsen av opsjonsgevinstene på omverdenen, og i dette tilfellet — på eierne. For det statlige eierskapet kommer dette tilsynelatende like overraskende som julaften på kjerringa. Hadde Telenorsjef Jon Fredrik Baksaas levert dårlige resultater, hadde vi ikke hatt noen opsjonssak i dag.

Det er først når Telenorsjefen synliggjør sin opsjonsgevinst på 37 millioner kroner at regjeringen og den politiske ledelsen slår alarm. Selv om den helt til det siste har klarert opsjonspakker i andre statlige selskaper. Regjeringen Stoltenberg har ikke før nå tilkjennegitt noen prinsipiell motstand mot opsjonsordninger.

Snarere tvert imot. I går kunne Nettavisen vise til at det var Jens Stoltenbergs første regjering som i 2001 tildelte Telenorsjefen de opsjoner og den milliongaven han nå henter ut. Hele aksjeopsjonsprogrammet for Telenorledelsen ble klarert av generalforsamlingen i 2001 med staten som hovedeier. Nå ønsker den rød-grønne regjeringen å lovfeste et forbud mot opsjonsordninger og representanter for regjeringspartiene forlanger å reforhandle en avtale som ble inngått under en arbeiderpartiregjering.

Jens Stoltenbergs moral synes å være at opsjoner er et ok virkemiddel, bare ikke lederne er for dyktige.

Det er en real sak for et parti å skifte standpunkt. Men så får man si at det er det man gjør, og ikke moralisere over bedriftsledere som forholder seg til de avtaler dagens kritikere har vært med på å inngå.