Tirsdag kveld utfordret biskopen i Stavanger Statoils generalforsamling. Han åpnet byens katedral for alle som er uenige i vedtaket om fortsatt å utvinne olje fra kanadisk tjæresand. Å utfordre Statoil i Stavanger er kanskje ikke fullt så modig som å lese høyt fra "Sataniske vers" i Teheran, men det er et kraftigere utslag av klerikalt mannsmot enn da den forrige biskopen bekjente at han heiet på Start.

Biskop Pettersen var på trygg grunn, ja nærmest på Kirkens grunn, da han talte Statoil midt imot. Et enstemmig kirkemøte, hvori opptatt samtlige 12 biskoper, har vedtatt at tjæresandprosjektet ikke lar seg forsvare "ut fra hensynet til urfolks rettigheter, klima— og miljøhensyn". Guds menighet er som kjent verdens største plunder. Det er ingen enkel sak å få Den norske kirke til å tale enstemmig om noe som helst. Men her sto det om noe viktig: "Tjæresandproduksjonen Statoil er med på, ødelegger naturmangfoldet over enorme arealer. Den forgifter leveområder for mennesker og dyr. I tillegg til de store naturinngrepene, forgiftes elvevannet", skrev biskopen i en kronikk i Aftenbladet.

Den kronikken må oljeminister Ola Borten Moe ha lest på fastende hjerte. I et lynraskt tilsvar belærer han biskopen om norsk kirkehistorie og Senterpartiets teologi, samt fattigfolks behov for at storkapitalen tilsviner miljøet og herjer med klimaet. Det er av hensyn til de fattige i Afrika at Statoil ødelegger for indianerne i Canada. Kirken har ikke noe med å legge seg opp i hvordan oljeselskapene driver sin i bunn og grunn humanitære virksomhet, "en kirke som de senere år har vist en stadig større tilbøyelighet til å uttale seg om politiske spørsmål, det vil si blande børs og katedral", som han skriver.

Den språklige hjelpeløsheten i olje- og energiministerens kronikk kan tyde på at han har skrevet den selv, og at han ikke tok seg bryet med å tenke mens han gjorde det. Med litt ettertanke ville han oppdaget at det kirkesynet han her fremmer, er ubehagelig nær den ene siden i den tyske kirkekampen på 1930-tallet. Lutherske teologer snakket den gang om det verdslige regiments Eigengesetzlichkeit, retten til å utøve sitt styre uten noen form for innblanding fra kirken. Hadde Den norske kirke sluttet seg til denne teologien, ville vi ikke fått noe Kirkens grunn.

Etter krigen har det vært en nasjonal stolthet at åndens institusjoner – kirken og lærerne – sto massivt imot undertrykkelsen der hvor den fysiske makten – politiet og offiserene – sviktet. Men stoltheten bunner selvfølgelig i at det i etterkant var en nasjonal konsensus om at det var rett å trosse det ulovlige riksstyret. Slik er det som oftest i alle diskusjoner om kirkens politiske funksjon. Når prestene roper i medvind, er det få som protesterer. Men når de snakker flertallet imot, får de straks høre at de politiserer troen. Da Sp i 2005 strevde med å finne ut hva partiet skulle mene om kjønnsnøytrale ekteskap, sa stortingsrepresentant Eli Sollied Øveraas at "reaksjonen fra Kirken er viktig for Senterpartiet".

Det er få, både i og utenfor kirken, som ønsker at den skal opptre som et parallelt forvaltningssystem. Ingen etterlyser et bispekollegium som avgir høringsuttalelse om lavmoms på nettaviser eller kaster seg inn i kampen mot EUs postdirektiv. Men selv blant de gudløse er det stor forståelse for at noen politiske spørsmål også ligger innenfor religionens domene. Respekten for menneskeverdet, livets ukrenkelighet og skaperverket er normalt blant disse.

I årevis har venstresiden, som jo Ola Borten Moe gjennom sin regjeringsdeltakelse er et assosiert medlem av, etterlyst kirkens ord om forhold ved livet som ikke involverer underlivet. Tirsdag var Domkirken i Stavanger åpen for dem som ville kjempe for kanadiske indianere, for klimaet og retten til ikke å bli forgiftet. Onsdag kom biskop Tor B. Jørgensen i Sør-Hålogaland tilbake fra Italia hvor han har sett hvordan det går med et trafficking-offer som er kastet ut fra Norge. Samme kveld var Korskirken i Bergen åpen for dem som ville støtte den lille bergenseren Nathan Eshete, som fra samme dag oppholder seg ulovlig i det eneste landet han noen gang har bodd i. Både biskop Halvor Nordhaug og Bergens ordfører Trude Drevland, deltok. De to regimenter, hånd i hånd.

Kirken er ikke Guds fagforening. Den uttaler seg ikke på vegne av det overnaturlige, og skal ikke ha større tyngde i debatten enn vekten av de saklige argumenter som framføres. Derfor er det ikke det minste problematisk at Ola Borten Moe er uenig med Kirkemøtet, selv om det ikke er noe pent syn å se ham slikke oljesand av Statoils rygg.

Men kirken er en organisatorisk ramme om menneskets lengsel etter en større virkelighet. En sann kirke må føle ansvar for hele mennesket, og hele menneskehetens livsvilkår. Den kan ikke nøye seg med å be om godt og tjenlig vær, men må også advare mot dem som gjennom forretningsdrift eller politiske vedtak påvirker været til det verre.

Så er det selvfølgelig sant at kirken ofte taler med to tunger. I så måte er den i godt selskap. For to måneder siden sa Erling Sande til NTB: "Statoil bør selge seg ut. Oljesand er blant de mest klimafiendtlige måtene å utvinne fossil energi på. Et slikt anlegg slipper ut 13 ganger så mye CO2 som én gjennomsnittlig installasjon i Nordsjøen". Erling Sande er energipolitisk talsmann i Senterpartiet.