De biter ikke hånden av dem som gir dem mat, og det er ingen andre partier som vil love å tallfeste en visjon for kulturlivet på samme måte som dagens regjering: En hel prosent av statsbudsjettet skal gå til kunst-, kultur— og idrettsliv. Det er ikke lenge før de har oppnådd målet med sitt kulturløfte 3, og fortsatt vil de drysse milde midler over den sektoren i Norge som det ikke er så lett å måle inntjeningen på.
Fædrelandsvennen har jaktet på blå kulturaktører, men det var ikke så lett. I en litt uhøytidelig ringerunde slås det nokså klart fast at hvis man er opptatt av kultur, så stemmer man vestenfor Høyre og bortenfor Frp. Det er vanskelig å se for seg en annen sektor som er så politisk homogen. Så politisk konform. Og egentlig er det vel en selvmotsigelse. For skulle ikke nettopp denne yrkesgruppen utforske absolutt alle anskuelser i vår tilværelse, leke seg med betraktninger, lete etter provoserende standpunkter, grenseløse resonnementer og kanskje korrigere resten av oss? Få oss til å tenke nytt? Utfordre oss?De synes åpenbart kultur er viktigst. Derfor var det interessant at Ole Paus, som egentlig har vært en raddis fra gammelt av, stod frem og bekjente seg som KrF-er. Det interessante var egentlig mest at han påpekte, som mange andre kanskje bare har våget å tenke i sitt stille sinn, at hver gang kulturfolk snakker om politikk så snakker de bare om sin egen stand. Sine egne kår. Sin egen verdi.
Blå kulturmennesker - finnes de?
Og så stopper det opp. De snakker sjeldent om andre saker. Og de går svært uvillig inn i en diskusjon om kvalitetskriterier eller kvalitetsmål. Kulturløftet til den rødgrønne regjeringen har satt spor i vår region, men i Enger-utvalgets rapport kom det frem at nasjonalt bruker ikke flere kultur. Og om kvaliteten er hevet, om den er blitt profesjonalisert vites ikke. Det diskuteres ikke. Kulturfolk verner om kulturfolk, og bare en liten elite får lov å diskutere kvalitet. Og når kulturfolk i tillegg verver seg til ”kulturkampen” og går ut i norsk offentlighet for å støtte det rødgrønne prosjektet så er det "fair enough", men det har liten verdi og overrasker ingen. Kanskje er effekten motsatt – at de sementerer avstanden til Frp-segmentet og det folkelige, og gjør den barrieren enda vanskeligere å komme over.Ingen andre partier har som de rødgrønne laget et rammeverk og en plattform for kulturvisjonen. De er ikke i nærheten. De rødgrønne har med sitt kulturløfte for første gang kanskje i norsk historie meislet ut en politikk rundt kultur. Og det får de kulturfolkets stemme for. Men det er noe med det. Det virker som kunstnere og kulturarbeidere nå er de minst – eh – kreative.