Tre brødre forteller sin historie på Lørdagsrevyen 24. august. En historie med vold, angst og omsorgssvikt over mange år. Politi og barnevern kommer på banen, rapporter skrives, bekymringsmeldinger mottas, politiet rykker inn i hjemmet opptil flere ganger— men ingenting skjer. Redselen, nettene med urolig søvn og skoletimene med bekymringstanker og angst for hvordan det går med mor der hjemme fortsetter år etter år.
Det er altfor mange barn som kan kjenne seg igjen i denne historien.
Norge har ikke praksis for å registrere eller føre statistikk som gir innblikk i omfang av vold mot barn, men en undersøkelse som omfattet nærmere 10.000 barn i videregående skole i 2007, viser at nærmere en av 10 har opplevd grov vold, og nesten like mange har vært vitne til vold i oppveksten. I Norge dør mellom 5 – 10 barn hvert år som følge av vold iflg. Rettsmedisinsk institutt.
Slik det fremkommer i Lørdagsrevyen er antall bekymringsmeldinger til barnevernet økt betraktelig de siste 10 år. Det er bra fordi det ser ut til at flere tør melde ifra om de krenkelser barn utsettes for. Og det er bekymringsfullt når vi ser at barnevernet i stor grad henlegger alvorlige bekymringsmeldinger. Hvor høy prosenten er – er uklart. I følge tall NRK har gått igjennom fra Barne-, likestillings og inkluderingsdepartementet kom det i 2012 bekymringsmeldinger om 49.000 barn om omsorgssvikt, vold eller misbruk. Over halvparten av sakene ble henlagt. I Fædrelandsvennen 31. august fremkommer at Riksrevisjonen hevder landsnittet i 2011 var på 19,2 prosent – og i Kristiansand i 2012 var henleggelsesprosenten 37 prosent. Uansett, er tallene høye.Terskelen for å melde til barnevernet er i utgangspunktet høy. Opplysningsplikten for offentlig ansatte trer i kraft når er grunn til å tro at barn "blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt", jfr. Lov om barneverntjeneste § 6-4. Det er kriterier som skal ivareta barn som er utsatt for vold og overgrep.
Barnevernets ansvarsområde er iflg. Lovens formålsparagraf 1-1 å "sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid – og bidra til at barn og unge får trygge oppvekstvilkår".
Også mindre synlige krenkelser enn synlig vold kan defineres som omsorgssvikt, og som vi vet kan være til skade for barnets helse og utvikling. Psykisk mishandling, krenkelser knyttet til rusmisbruk, sterke foreldrekonflikter og/eller neglisjering av barnas behov kan være vanskeligere for andre å få øye på.
Noen barn sier tydelig ifra om at de blir utsatt for krenkelser og fare slik som barna i Lørdagsrevyen. Andre barn sier ifra, kanskje på en mindre tydelig måte, men gir likevel signaler til omverdenen om at ikke alt står bra til hjemme. Det er opp til oss voksne om vi vil ta barnas stemme på alvor.
Barnevernet deler ansvar med en rekke andre hjelpeinstanser som for eksempel familiesenter, familiekontor, avdeling for barn og unges psykiske helse for å hjelpe barn og familier som av ulike grunner har det vanskelig.
I tillegg har vi alle som samfunnsborgere et ansvar for å reagere når vi er vitne til at barn lever under bekymringsfulle forhold. Vi har ansvar som handler om at vi tør eller orker å forholde oss til det vi ser.
Som samfunn kan vi ikke slippe tak i disse barna. Det gjør vi – dersom vi lar være å se.
Selv om antall bekymringsmeldinger til barnevernet har økt – er det likevel grunn til å tro at vi undervurderer viktigheten av at samfunnet – i betydning "oss alle" reagerer når vi er vitne til barn som lever under forhold som er uakseptable. Det handler ikke om hverdagslige krangler eller utfordringer som er en del av livet. Det handler om krenkelser som er en del av barnets hverdag.
Hva som gjør at barnevernet henlegger så mange saker kan være ressursmangel og/eller kompleksiteten i sakene. Å melde til barnevernet er for de fleste en høy terskel. Det bidrar ikke til tillit at folk melder og så opplever at saken blir henlagt og bekymringen for barnet er stor. Kompleksiteten er også til å forstå, blant annet vet vi at å flytte barn til fosterhjem ofte verken er en enkel eller god løsning, og gode alternativer til den vanskelige omsorgssituasjon kan være vanskelig å finne. Samtidig vet vi at god oppfølging fra ulike hjelpeinstanser – og privat nettverk – kan bidra til å forebygge og være til god hjelp for barn som lever i utrygge livssituasjoner. Hjelpetiltak fra barneverntjenesten eller andre instanser er også avhengig av at foreldrene ønsker å ta imot hjelp. Selv om de aller fleste vil sine barn vel, og kjenner på fortvilelse når de ikke får til å være gode nok foreldre, er det også en del foreldre som ikke greier å ta inn over seg de alvorlige krenkelser de påfører sitt barn.
Som samfunn kan vi ikke slippe tak i disse barna. Det gjør vi – dersom vi lar være å se.
Kanskje det er kompleksiteten som bidrar til en følelse av hjelpeløshet, eller oppgitthet som gjør at barnevernsarbeideren – eller læreren, barnehagelæreren, helsesøster, legen, terapeuten, tanten – eller onkelen eller andre som møter barn som lever i en vanskelig omsorgssituasjon — ikke alltid får til å ta barns situasjon og stemme på alvor. For vi tar ikke barnets situasjon på alvor når vi lar være å forholde oss og vi bidrar til å usynliggjøre de krenkelser barnet blir utsatt for. Det kan også være redselen for å krenke privatlivets fred, eller redsel for å gjøre situasjonen verre for både barn og foreldre som gjør at vi lar være å forholde oss.
Samfunnsholdninger er barnevernets holdninger og handlinger, men også andre offentlige ansatte – og vårt alles ansvar. Kanskje det er slik at holdningene generelt i større grad handler om redsel for å "legge stein til byrden" for foreldre, enn å ta barnets stemme og krenkelser på alvor.
Det er mulig å gjemme seg bak lovens rammer – noe som bidrar til ytterligere usynliggjøring av barna – og voksnes unnfallenhet.