KS og de politiske partiene har satt seg fore å endre denne skjeve kjønnsfordelingen. Målet er ambisiøst: Minst 40 prosent kvinner i maktposisjoner etter valget i 2011. Lokalpolitikerne har to valg på seg for å nå målet, men det gjelder å starte arbeidet nå. Nominasjonsprosessene fram til neste års kommunevalg blir en prøve på om det er mulig å skape endringer i kjønnsfordelingen.

Hvorfor slik bekymring for fraværet av kvinner i toppen av kommunehierarkiet, spør en kanskje? Skjev fordeling av maktposisjoner er et demokratisk problem. Dersom kvinnelige politikere skal ha innflytelse på like vilkår med mannlige, er lik tilgang til maktposisjonene nødvendig. Det er der mulighetene ligger til å sette dagsorden og påvirke utviklingen i lokalsamfunnet. Dessuten virker det bakstreversk å ikke utnytte kvinners kunnskaper og erfaringer i lederposisjoner i politikken. Kvinner kan bidra med annen type kompetanse enn menn. Agder-fylkene har bruk for et mangfold av kunnskap og erfaringer for å løse utfordringer i tilknytning til bosetting og samfunnsutvikling.

Å forandre kjønnsbalansen i maktposisjoner avhenger av flere forhold. For det første kreves det at tilstrekkelig mange kvinner sier seg villige til å ta valg og gjenvalg i politikken. Hva skal til for at kvinner ønsker seg høye posisjoner i lokalpolitikken? Det handler om å tilrettelegge det lokalpolitiske arbeidet slik at det passer for flest mulig, også for dem som ikke er i gruppa «godt voksne menn med stabilt støtteapparat på hjemmebane».

Møtetidene må vurderes, møtelengde likeså. Kanskje det må innføres taletid? Og kan hende sakene kan fremstilles mer kortfattet? Politikken må ha ordninger for barnepass og avlastning for annet omsorgsarbeid. Dessuten må politikken kunne forenes med yrker som kvinner har, bl.a. innen service og omsorg. Endringer for å tilpasse politikken til travle hverdagsliv kan virke stimulerende på den politiske deltakelsen fra både kvinner og menn.

For det andre må klimaet i partigruppene og kommunestyret være åpent og inkluderende for nykommere. Saker må ikke avgjøres i lukkede rom der «de gamle gutta» regjerer grunnen. Mangel på innflytelse, verdsetting og informasjon støter folk ut av politikken. Bruk av tid til politisk arbeid må gi noe tilbake i form av gjennomslag for meninger og saker.

For det tredje har nominasjonskomiteer ansvar for likestilling mellom kjønnene når de setter opp partilistene. Her er listetoppen avgjørende. Personen på førsteplass er tiltenkt posisjonen som ordfører, utvalgsleder og/eller gruppeleder. En favorisering av kvinner på førsteplass på listene til sametinget ga en betydelig økning i kvinnerepresentasjon ved siste valg — og for første gang en kvinne som sametingspresident.

I nominasjonsprosessen hører vi argumenter om at det mangler kompetente kvinner som kan fylle førsteplassen. Men hva er kompetanse i politikken?

Kompetansekriterier for politiske ledere kan deles i erfaring (politisk og faglig) og personlige egenskaper som besluttsomhet, selvstendighet, kommunikasjonsevner og kreativitet. Inngrodde forestillinger om kvinner og menn tilsier at erfaringer og egenskaper i politisk arbeid er nært forbundet med tradisjonelle maskuline roller og egenskaper. Det kan være fruktbart om partiene tar opp til diskusjon hva som er relevant kompetanse for politiske maktposisjoner. Kanskje er gode evner til kommunikasjon og samarbeid vel så viktig som konkurranseorientering og beslutningsevne i kommunalpolitisk arbeid fremover?

Et annet hjertesukk fra nominasjonskomiteen er at kvinner ikke ønsker å stå på toppen av lista. Her har ledelsen i partiene, i stor grad menn, en jobb å gjøre. De erfarne «gutta» må ta ansvar for å dyrke fram kronprinsesser i partiet. Det er et langsiktig arbeid som må foregå i periodene mellom valgene. Kronprinsessene må få synlige, spennende og relevante oppgaver. De må ha lov til å prøve og feile, og de må få konstruktive tilbakemeldinger på det de gjør - de må bli sett og hørt. I likhet med kronprinser, må også kronprinsesser bygges opp til å ta tunge posisjoner i partiet.

KS har engasjert Arbeidsforskningsinstituttet, Høgskolen i Lillehammer og Østlandsforskning til å drive utviklingsprosesser for å skape en likere kjønnsfordeling i maktposisjonene. I Agder er Arendal, Kristiansand og Søgne kommuner med som piloter i utviklingsarbeidet for å øke kvinneandelen i maktposisjonene, men målsettingen for arbeidet gjelder for alle landets kommuner. Allerede når nominasjonsprosessene er over vil vi se de første tegn på om de politiske partiene lokalt har vilje, evne og mot til å skape kjønnsbalanse i maktposisjonene.