Hele poenget med en reform er at den må føre til en betydelig desentralisering av makt. Det betyr at regionene må få flere oppgaver enn fylkeskommunene har i dag. Utvidet ansvar forutsetter også at regionene har en viss størrelse for å kunne håndtere dette.
Av den grunn har Kommunenes Sentralforbund gått inn for ni eller færre regioner. Det står i skarp kontrast til Åslaug Hagas uttalelser i august. Hun sa da at dagens 19 fylker kan bli omdannet til 10-12 regioner, eller enda flere. Det vil i så fall bety at vi ikke får de store og robuste enhetene som er en forutsetning for demokratireformen.
EN NY REGIONINNDELING, om den skal ha noe for seg, forutsetter at rikspolitikerne gir fra seg makt. Spørsmålet er hvor mye makt Stortinget og statlige myndigheter er villige til å frasi seg når det kommer til stykket. Mange som berøres av reformen har egeninteresser, og kampen om «eget revir» kan komme til å trenere prosessen.
Av frykt for interne konflikter har regjeringspartiene bedt sine lokalpolitikere komme med innspill. Flertallet av ordførerne vil ha færre enn ni regioner. Det gjelder også nesten halvparten av Sp-ordførerne. Et overveldende flertall krever dessuten at de nye regionene overtar ansvaret for riksveiene fra Statens vegvesen. De vil også at regionene får hånd om deler av Innovasjon Norges virksomhet og kulturinstitusjonene.
DET ER UVISST om Haga velger å lytte til innspillene. Foreløpig har hun lagt opp til at de nye regionenes oppgaver skal drøftes uavhengig av inndelingen av landet. Men i praksis er det nesten umulig å skille størrelse og oppgaver. Uten bærekraftige strukturer blir lokalt selvstyre ren symbolpolitikk.
Kommer et utvannet reformforslag fra Hagas departement, er det på tide å blåse nytt liv i diskusjonen om to forvaltningsnivåer her i landet: Stat og kommune. Det betinger en omfattende sammenslåing av kommuner som gjør en vassen regionreform overflødig.