Skulle Frp oppnå et historisk valgresultat i september, skyldes det hjelpen fra partiets nyttige idioter: Den norske kulturelle, intellektuelle og sosiale elites arrogante demonisering av et parti og en politisk folkebevegelse som samler grasrotstemmer nettopp på sin anti-elitisme. For belærende intellektuelle bedrevitere har alltid hatt skrinne kår i norsk politikk og blant norske velgere. I den grad vi har å gjøre med en uløst Frp-kode, dreier det seg nettopp om forståelsen av den iboende anti-elitismen i det norske velgerkorpset. Et opprør og en protest mot eliter i ulike gevanter.

Og dersom elitene tar til gjenmæle mot Frps mer eller mindre rabiate utspill, har partiet oppnådd hva det ønsker: Partiet blir tatt på alvor i det offentlige ordskifte og det setter dagsorden for valgkampen på sine premisser.

Når duksen Jonas Gahr Støre smøres ut over en førsteside i Dagbladet med det alarmerende budskapet om at Norges forhold til omverdenen vil gå til helvete i lange byks om Frp inntar UD, er det i Frp-velgernes øyne bare en bekreftelse på «the establishments» iboende fandenskap og den snevre utenrikselitens arroganse i forhold annerledes tenkende. For hvordan gikk det egentlig med Norges langvarige fredsarbeid på Sri Lanka og i Sudan? Og er det ikke flere anerkjente forskere som har påvist at store deler av Norges uhjelpsbidrag har havnet i lommene til korrupte statsledere?

For ikke å tale om den norske kultureliten som samler seg i et kulturopprop med advarsel mot Frps kulturpolitikk. Målbåret gjennom eder og forbannelser av forfatteren Erik Fosnes Hansen i en radioduell med Frps nestleder Per Arne Olsen nylig. I en debatt hvor forfatteren flippet helt ut i pompøsitet og bekreftet lytternes oppfatninger av og fordommer mot selvforherligende, selvopptatte og bøllete kunstnere. Og er det ikke slik at Fosnes Hansen, som nyoppnevnt medlem av Norsk Kulturråd, faktisk er en venn av statsråd Giske, som har oppnevnt ham?

Jeg vil tro at kulturoppropet først og fremst har en indremedisinsk effekt for å stive opp moralen blant den norske kultureliten. For å vise at man for en gangs skyld kan samles om en ytre fiende i solidaritet med deres mesén og velgjører, Trond Giske. Men som valgkamputspill er det en gavepakke til Siv Jensen og Frps valgkampstrateger, trolig verdt et par prosentpoeng på gallupen.

Jo flere elitegrupper som idiotforklarer Frps valgkamputspill, desto større sympati får partiet blant velgere som identifiserer seg med politikkens «underdog». Man skal ikke lese mange blogger og twitters på nettet for å få bekreftet disse holdningene i det norske folkedypet. Og uansett hvor ekstreme forslag Frp lanserer, inneholder de alltid en kime av fornuft og reiser problemstillinger som burde utløse en seriøs debatt, fremfor å bli idiotiforklart. Som støtteordningene til kunst— og kulturlivet.

Eller forslaget om at asylsøkere skal sendes til Afrika. Når Norge oversvømmes av asylsøkere, til forskjell fra våre nordiske naboland, må det være tillatt å diskutere både innvilgelseskriterier og prosedyrer. Det er ventet 18.000 asylsøkere til Norge i år. Det er en tredobling på tre år, og rundt 40 prosent kommer fra afrikanske land ifølge statistikken for første halvår i år. Det er åpenbart at økningen skyldes at Norge fører en mer liberal innvandringspolitikk enn resten av Europa.

Halvparten vil ikke få opphold i Norge, men skal returneres. Flere må tvangsreturneres. En ressurskrevende prosess, både med hensyn til bemanning og penger. Men forslaget ble umiddelbart skutt ned av Jens Stoltenberg og Erna Solberg, uten videre diskusjon. Det finnes selvsagt mange praktiske innvendinger mot en slik ordning, men det eneste prinsipielle motargumentet fra regjeringshold jeg har snappet opp er en kommentar fra en statssekretær som hevder at en slik ordning ville hindre asylsøkernes integrering i det norske samfunn. Tja, men hva med den halvparten som integreres og tilpasser seg det norske samfunn, for så i neste runde å bli kastet ut? Er det mer humant? Jeg bare spør, slik mange velgere trolig også gjør.

Arbeiderpartiets valg av Frp som hovedmotstander ved høstens valg kan derfor lett bli en selvoppfyllende profeti ved at Frp vil oppnå en større oppslutning og mulig regjeringsmakt som følge av den økte oppmerksomhet partiet får og den sympati det høster blant velgergrupper som reagerer på demoniseringen av Frp. Et parti som for tiden samler over en fjerdedel av norske velgere. Og når de sterkeste utfallene kommer fra pompøse elitister som står fjernt fra «folk flest», er det en sikker oppskrift på gallupsuksess – og kanskje valgsuksess.

For et demokrati er det en kime til sosial og politisk uro når store velgergrupper er permanent utestengt fra regjeringsmakt. Mens de marginale partiene, Venstre og KrF, som balanserer på randen av sperregrensen, har hatt klippekort til borgerlige regjeringer de siste 40 årene, har Frps velgerskare levd i opposisjon i over 30 år. Et parti som ved to av de tre siste stortingsvalgene har vært Norges nest største parti. Det er i hvert fall et tankekors og representerer i det lange løp et demokratisk problem.

Å demonisere og idiotforklare et politisk parti som samler 25 – 30 prosent av norske velgere, er samtidig en nedvurdering og sjikanering av hver fjerde norske velger som ikke vet sitt eget beste. Og varslene om en nasjonal katastrofe om Siv Jensen inntar statsministerkontoret, minner til forveksling om katastrofevarslene i den borgerlige presse da det revolusjonære Arbeiderpartiet inntok regjeringskontorene i tre uker i 1928. Og det ble verken revolusjon, sosialisme eller statssammenbrudd ved regimeskiftet i 1935 da regjeringen Nygaardsvold innledet Arbeiderpartiets 30-årige regjeringsperiode.

I dag, som for 75 år siden, er varslene om en forestående politisk katastrofe betydelig overdrevet. Og den største tjenesten man kan gjøre Frps valgkampstrateger er å male Frp-fanden på den politiske veggen. Det har Frp-politikerne til felles med andre partier: De er verken engler eller demoner.

Finn Holmer-Hoven