Innvandring er den viktigste (to tredeler av den samlede veksten) faktoren bak den store befolkningsveksten i Norge i 2008. Også fødselstallene ser ut til å bli høye for 2008, og folketallet i Norge nærmer seg raskt 4,8 millioner. Det er imidlertid den store innvandringen som er den viktigste driveren i befolkningsveksten, og resultatet av dette er at Norge kommer til å utvikle seg raskt mot et mer flerkulturelt samfunn. Du skal ikke gå mange skrittene i Oslo for å se at slik er det allerede blitt der (en firedel av befolkningen er innvandrere og barn av innvandrere), og det er en utvikling vi også står midt oppi på Sørlandet. Det gjelder også her først og fremst de større byregionene, som Arendal-Grimstad og Kristiansand.
I Kristiansand utgjør innvandrerbefolkningen (innvandrere og barn av innvandrere) allerede omkring ti prosent av den samlede befolkningen, og blant barn og unge under 17 år utgjør innvandrere nesten 12 %. I 2008 forsterket denne situasjonen seg. Det var mange som flyttet til og fra Kristiansand i løpet av 2008, men den samlede netto innflyttingen utgjorde bare 615 personer. Og av dette var det hele 563 netto innflytting fra utlandet. Dette er en utvikling vi må regne med vil fortsette. I løpet av 20-30 år kommer vi til å oppleve at innvandrerandelen av befolkningen i Norge utgjør 20-30 %. I så fall kan vi regne med en tilsvarende utvikling i vår landsdel.
Det skyldes både at Norge fremtrer som et attraktivt land og bo og arbeide i, og at Norge vil ha store behov for arbeidskraft fremover, uavhengig av den veksten i arbeidsledigheten vi kan komme til å oppleve den nærmeste tiden. Arild Vangstad i Agderforskning har gjort en analyse som beskriver en dramatisk utvikling av arbeidsmarkedet i Kristiansands-regionen fram mot 2025. Med de forutsetningene som er lagt til grunn, er det beregnet en underdekning på arbeidskraft i regionen på 7 000 i 2025. Dette kan bli dramatisk for både næringslivet og den offentlige sektor.
De som innvandrer til Norge og Sørlandet er en sammensatt gruppe. Mange kommer fra våre nærmeste naboland Sverige og Danmark, men vi har også betydelig innvandring fra andre vesteuropeiske land (Tyskland og Nederland) og fra gamle kommunistland som Polen. Mange kommer også fra land i Afrika og Asia som preges av krise og krig og blir i statistikken regnet som ikke-vestlige innvandrere.
Denne utviklingen stiller byen og landsdelen overfor en stor utfordring; Vi er i ferd med å bli et virkelig multikulturelt samfunn. I en landsdel som preges av en homogen befolkning og dominerende lutheranske og frikirkelige religiøse tradisjoner vil dette reise store utfordringer; vår evne til toleranse og romslighet vil bli utfordret.
På Sørlandet identifiserer mange seg sterkt med sitt lokalsamfunn og vi har også fortsatt betydelige skiller mellom sosiale grupper. I tillegg til dette vil vi kunne komme til å se at en stor del av befolkningen identifiserer seg sterkere med sin etniske gruppe. Det er noe befolkningen i Norge er helt ukjent med.
Vi kommer til å se andre former for religionsutøvelse enn de som har preget Sørlandet til nå. Den katolske kirke på Sørlandet har allerede opplevd en formidabel vekst på grunn av innvandringen, og den muslimske andelen av befolkningen kommer til å dyrke sin religion i det åpne samfunn på en mye tydeligere måte enn til nå. Dette er en utvikling som gjør at det vil bli helt umulig å gjeninnføre en forkynnende luthersk religionsundervisning i den offentlige skolen. Toleransen vil imidlertid også ha sine grenser; På områder som likestilling mellom kjønnene og barns og ungdoms oppvekstvilkår, er det norske normer og bestemmelser som må gjelde.
Et like viktig stikkord for den utviklingen vi står overfor vil være integrering. I flere land lever innvandrerbefolkningen isolert fra resten av samfunnet og ekskluderes fra deltakelse i arbeidslivet og samfunnslivet for øvrig. Det er temmelig klart at det norske arbeidsmarkedet diskriminerer arbeidskraft av utenlandsk opprinnelse. Det kan skape sosiale eksplosjoner. Utviklingen av gjengmiljøene i Oslo er eksempler på dette, og fra land som Frankrike og Storbritannia vet vi at dette har skapt stor uro.
En god integreringspolitikk en utfordring for hele samfunnet; skoler og barnehager, næringslivet, det politiske liv, frivillige organisasjoner av alle slag. Det er trolig mye viktigere å fokusere på de muligheter et multikulturelt samfunn gir enn de problemer det skaper.
Både det private næringslivet og den offentlige sektoren trenger den arbeidskraft og kompetanse innvandrerne representerer. Kulturlivet og politikken kan hente nye impulser og nye tanker. Vi vet at de som flytter mellom landene ofte er den mest ressurssterke del av befolkningen, og multikulturelle byer og regioner scorer høyt på nyskapning og innovasjon. En stor innvandrerbefolkning vil også etterspørre andre varer og tjenester enn norskingene, og det gir muligheter for næringslivet. Også den offentlige tjenesteytingen vil måtte innrette seg etter andre behov enn etniske nordmenn etterspør.
Det viktigste vi nå kan gjøre er å innrette oss på at stor innvandring og utvikling av et multikulturelt samfunn ikke er noe midlertidig. All offentlig planlegging må ta høyde for det. Uten innvandring stopper Sørlandet.