Hva er det med religion? spør Ulf Andenes undrende i Aftenposten 14. mars. Han hadde faktisk god grunn til å spørre, for 16. mars strømmet 500 mennesker til Litteraturhuset i Oslo for høre nettopp religion bli debattert.

Det er slett ikke lett definere hva religion er, derfor skal jeg la det spørsmålet ligge. Det er lang vei fra institusjonalisert religion til de løsere former for religiøsitet innen New Age. Men at religion spiller en viktig rolle i samfunnet er helt klart. De som for noen år siden spådde religionens undergang, tok grundig feil. Avsetter man en gud, innføres det bare nye. Få mennesker er i enhver forstand gudløse.

Skal man forstå mennesker, må man forstå deres religion, eller mangel på religion. Religion eller ikke er et grunnleggende aspekt ved menneskets tenkesett og levemåte.

I en kommentarartikkel i Aftenposten 14. februar i år markerte Harald Stanghelle at det er 20 år siden ayatollah Khomeini utstedte fatwa over Salman Rushdie for å ha utgitt boken Sataniske vers. Denne boken innvarslet en ny æra for de religiøse følelsers plass i det verdslige samfunnsrommet, erklærte Stanghelle.

Egentlig ligger vannskillet enda lenger tilbake i vår nyere historie. I Norge har vi helt siden på '70-tallet sett at det religiøse bildet har endret seg radikalt. På kirkelig holdt kom Jesus-vekkelsen og den karismatiske bevegelse, som begge har satt tydelige spor etter seg. Samtidig har islam slått rot på norsk mark. I kjølvannet av denne utvikling er det oppstått en annerledes religionsdebatt, som ikke dreier seg om kristen teologi og kirkepolitikk, men om forholdet mellom det norske samfunn og religionene, særlig kirken og islam, Norges største religionssamfunn utenfor kirken.

Religionsrelaterte spørsmål dukker nå opp i media nær sagt dagstøtt. Religion er blitt et hett debattema. Denne debatten er ikke alltid like enkel å føre eller forstå, fordi mange ikke forstår hva religion er.

Det ble voldsom debatt da studenten Mohammad Usman Rana i Aftenposten i fjor skrev en prisbelønnet kronikk, hvor han spurte om man blir tatt på alvor i den offentlige debatt om man skriver eller uttaler seg på et religiøst grunnlag eller med et religiøst grunnsyn. Hans spørsmål var meget betimelig, uansett hvilket religiøst grunnlag debattantene har.

I religionsrelaterte debatter er det gjerne enkeltsaker som stjeler pressens førstesider. Noen signalsaker, som speiler dypereliggende prinsipper, er blitt særlig eksponert. Salman Rushdies bok Sataniske vers er allerede nevnt, Muhammed-karikaturene og nå sist den famøse hijabdebatten er andre eksempler. Men også kirkelig relaterte debatter kunne nevnes. De lange linjer og de grunnleggende spørsmål får ikke alltid samme oppmerksomhet, fordi de er mer krevende å sette seg inn i. Her kan både selve debatten og den religionsvitenskapelige litteratur hjelpe oss. Vi har etter hvert fått en betydelig litteratur av denne kategori også på norsk.

Ytringsfriheten blir ikke forstått på samme måte i den muslimske og i den vestlige verden. I Vesten er ytringsfrihet forstått som retten til å ytre enhver mening, så sant den ikke oppfordrer til ulovlig handling. Blant muslimer argumenteres det med prinsippet om ytringsfrihet når man f.eks. krever sin rett til å bære hijab i politiet. Dessuten vil man fra muslimsk hold begrense ytringsfriheten ved å sette forbud mot enhver form for kritikk av religionen, Allah og Muhammad.

Den nåværende regjeringen har gjentatte ganger opptrådt usedvanlig klønete i religionsrelaterte saker, noe som avslører manglende kompetanse i religionsspørsmål. Harald Stanghelle skrev i Aftenposten om statsministeren, på hans 50-årsdag, at «han er en av dem som i seneste laget oppdager hvilken sprengkraft det ligger i saker som har sitt skjæringspunkt mellom ideer, kultur og religion. Så snubler da også hans regjering nettopp i slike saker.»

Både Liv Signe Navarsete, med blasfemiparagrafen, Knut Storberget, med hijabsaken, og Anniken Huitfeldt, med økonomisk støtte til religiøse ungdomsforbund, rotet det skikkelig til for seg. Fremskrittspartiets tendenser til islamfobi har igjen dukket opp hos Siv Jensen og hennes påstand om snikislamisering. Senere fikk vi den interne Ap-debatten om hvorvidt det finnes ekstrem islamisme, og hvordan man i så fall skal forholde seg til denne.

Særlig Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti har liten tradisjon for å forholde seg til religiøse bevegelser. Professor Oddbjørn Leirvik ved Teologisk Fakultet, Universitetet i Oslo, lurte nylig på om 20-års religionsdialog har vært nytteløs, og henviste til Martin Kolbergs utspill om radikal islam. Leirvik påpekte at «Arbeiderpartiet har aldri kommet til rette med religiøse forskjeller. De har satset på statskirken som samfunnslim. Ser de tydelige forskjeller, blir de skremt.» Der Arbeiderpartiet er hjelpeløst, er Fremskrittspartiet kynisk, mente han (Vårt Land 23. mars).

Apropos blasfemiparagraf, det er ikke hyggelig å lese eller høre blasfemi. Men å forsvare Gud eller religioner med paragrafer har lite for seg. Selv i Bibelen finnes det utsagn som stiller svakt hvis de skulle vært vurdert mot en blasfemiparagraf. All religion og religionsutøvelse bør kunne være gjenstand for kritikk. Ofte trenger faktisk religionene kritikk, både innenfra og utenfra, og Gud detroniseres ikke av en ussel blasfemi. Men det er ikke forbudt å vise folkeskikk i religiøse spørsmål.

Alt dette viser at det ikke bare er behov for religionsundervisning; behovet er økende, religionsundervisningen må styrkes. I stedet klager lærere over at religionsfaget skaltes og valtes med (Vårt Land 24. januar). Når det er foreslått å gjøre religionsundervisningen valgfri i allmennlærerutdanningen, viser det at man ikke har forstått hvor viktig religionsfaget er. Hvilke lærere trenger mer religiøs innsikt enn allmennlærerne? Det måtte i så fall være religionslærerne selv.

Erling Rimehaug tok i Vårt Land 24. februar til orde for at kanskje trenger vi heller en religionsminister enn en kirkeminister. Noen vil sikkert hevde at det ville være å relativisere religionene ved å likestille dem. Men forslaget er verdt å resonnere over. Det har i hvert fall ikke virket betryggende når vi ser hvilket regime den nåværende regjering har ført i religionsrelaterte spørsmål. Hvis vi hadde hatt et religionsdepartement med reell religionsekspertise, kunne vi kanskje håpe på noe annet enn det den nåværende politiske ledelse har greid å oppvise.

«Kanskje politikerne kan dempe sin lyst til å fremme løsrevne enkeltvedtak til det er lagt noen premisser på bordet for en helhetlig norsk religionspolitikk,» skrev Paul Leer-Salvesen i Fædrelandsvennen 26. mars. Tiltredes!