Kampen om oppmerksomhet i nasjonale medier er viktig. De saker og temaer som fenger i det nasjonale mediebildet, får gjerne mer oppmerksomhet, større ressurser og sterkere engasjement fra de politiske myndigheter. I dette bildet har det altfor lenge vært sørgelig stille rundt situasjonen i barnevernet. Endelig ser det imidlertid ut til at nasjonale medier begynner å få øynene opp.

Tidligere i sommer skrev Aftenposten i et stort førstesideoppslag: Køene og ventetiden for plass i fosterhjem øker. Likevel nekter flere kommuner barnevernet å plassere barn i private fosterhjem. Bakgrunnen er et skriv fra Regjeringen hvor det står at «kjøp av private plasser skal begrenses». Og de triste resultatene og harde fakta taler for seg selv: Mens det for ett år siden var fire prosent av barn og unge som hadde ventet mer enn seks uker på fosterhjem, er denne andelen nå økt til 78,4 prosent.

Gjennom skrift og tale har dagens rød-grønne regjering vært tydelig på at det vi nå ser, er en ønsket og villet politikk fra Regjeringens side. Etter politiske og ideologiske direktiver fra et rødgrønt flertall skal private alternativer kveles langsomt og kanskje helst dø, mest mulig ubemerket, og med Bufetat som bøddel.

Det er derfor både trist og sørgelig at resultatet av denne politikken som vi nå ser, kommer til å bli et fattigere og dårligere barnevern. Den store taperen blir de aller svakeste og mest utsatte barna. Jeg er helt overbevist om at de krisetilstander vi nå ser konturene av, bare er en liten forsmak på den krise vi står overfor når den rød-grønne politikken lykkes i å presse ut alle private og ideelle alternativer innen barnevernet. Og da må ingen komme og si at de ikke ble advart på forhånd.

Barnevernet i Norge i dag preges av begynnende krisetilstander. Fra en rekke kommuner får Høyres stortingsgruppe rapporter om at barnevernet er under meget stort press. En opplever at det er stadig flere, og ikke minst stadig tyngre, saker som kommer til barnevernstjenesten i den enkelte kommune. Nettopp derfor er det så viktig at en har en samlet barnevernstjeneste, både offentlig og privat, som sikrer mangfold, og som sikrer mulighetene for å lage skreddersydde tilbud til de barn som har behov for et tilbud som ikke er helt A4. Åpenhet om barnevernets tilbud og kvaliteten på dette tilbudet, det vil si hva institusjonen kan tilby, for hvilke barn, om de har gode resultater å vise til, om Fylkesmannen har noe å utsette på tilbudet, faglig bakgrunn hos personalet osv., er for Høyre viktig for å sikre at barn får et egnet og tilpasset tilbud og at tiltakene holder god kvalitet. Derfor var det både oppsiktsvekkende og trist at Høyre ikke fikk flertall på Stortinget for å opprette en internettbasert tilbudsportal.

Gjennom media har det fremkommet påstander om de tyngste barna bor i de statlige barnevernstiltakene. Dette er en påstand som ikke på noe tidspunkt er dokumentert. Jeg vet at mange offentlige barnevernsinstitusjoner som har forsøkt å ta ansvar for veldig krevende barn, i mange situasjoner kaster kortene og sier at «dette greier ikke vi å hanskes med», og overlater utfordringen til private, skreddersydde alternativer, tiltak som nå skal bygges ned og fjernes.

For en tid tilbake ble det i media fokusert på kvaliteten i barnevernet – spesielt i de minste kommunene. Her kom det fram at over 100 kommuner var så små at de hadde kun én stilling eller mindre knyttet til barnevern. Det betyr at svært mange barnevernsarbeidere rundt om i det ganske land i mange år har jobbet helt alene med ofte svært tunge og belastende saker – uten et fagmiljø og kollegaer å støtte seg til og rådføre seg med.

I tillegg kommer det problemet at forholdene kan bli så små og oversiktlige at en kanskje unnlater å gripe inn overfor omsorgssvikt på grunn av vennskap eller kjennskap. Denne problemstillingen bør være et poeng i debatten om kommunestrukturen i Norge.

På stadig flere områder i samfunnet ser vi nå resultatene av en politikk der ensretting og ideologiske skylapper går foran hensynet til barnevernsbarn, pasienter, elever og brukere av offentlige tjenester i sin alminnelighet. Gode, fleksible tilbud som i mange år har fått anledning til å vokse fram som viktige supplementer til det offentliges tilbud forsvinner. Det tar kort tid å rive ned, men lang tid å bygge opp. Det er synd det ikke er mulig å fremskynde stortingsvalget høsten 2009. De svakeste barna trenger snarest et nytt stortingsflertall.