Det har vært folkeavstemning i Sveits. Minareter forbys på moskeene, akkurat som kirketårn og spir forbys i mange land som betegner seg som muslimske. Begge deler må sies å være et brudd på menneskerettigheten religionsfrihet, som er nedfelt i juridisk bindende konvensjoner som de aller fleste av verdens land har ratifisert. Dessuten regnes FNs Menneskerettighetserklæring som gyldig for absolutt alle, selv om den ikke er en konvensjon. Også der er religionsfriheten klar på at alle har rett til å tilbe i det offentlige så vel som i det private rom, til gudshus i det offentlige rom, til å konvertere fra en religion til en annen uten straff, og til å være uten noen religion. Alle har rett til å misjonere hvor som helst. Videre har foreldre rett og plikt til å oppdra sine barn i den tro de mener er sann. Dette krever religionsopplæring som ikke skal undertrykkes av staten.
Religionsfriheten er altså en meget omfattende menneskerett. Den skal gjelde overalt i verden, og den skal gjelde i sin helhet. Dette vil kreve at muslimske land endrer seg radikalt mht. kristnes kår i forhold til konversjon, kirkebygg og misjonering, at Russland og Kina tillater full misjonsvirksomhet og frie menigheter osv.
Den eneste måten dette kan skje på, er gjennom sterkt og vedvarende internasjonalt press. Verden er stort sett religiøs – på tross av hva vi tror her oppe i nord. Av verdens befolkning er 33 % kristne, 21 % muslimer og de fleste andre tilhørende andre religioner. Kun noen få prosent er ateister eller agnostikere.
Hva med Sveits? Her er det to viktige ting å si: For det første kan man aldri gjøre menneskerettigheter i ett land betinget av at de respekteres i andre land. Dette er rett og slett fordi en menneskerett er noe jeg og du har, som medfødte og uforanderlige rettigheter; de er ikke gitt oss av staten eller andre politiske instanser. De er utenfor politikken, og de kan derfor ikke brukes av politikere som deres forhandlingskort. Og for det annet: De kan heller ikke endres av politiske prosesser, som en folkeavstemning eller et stortingsvedtak.
Men hvem skal da bestemme hvordan menneskerettighetene skal tolkes?
I Strasbourg har vi vår eneste overnasjonale menneskerettsdomstol. Dens første kammer dømte nylig Italia til å fjerne krusifikset fra offentlige skoler. Det er en sekulær finsk innflytter til landet som har drevet denne kampanjen i fjorten år. Hun har vunnet frem. Men krusifikset er ikke bare et religiøst symbol, men et nasjonalt symbol for et land som har huset en romersk-katolske kirke fra rundt år 67, da Peter ble henrettet på plassen der Peterskirken står nå. Italienere er ikke så mye mer religiøse enn nordmenn, men vil ikke finne seg i at en domstol i et annet land definerer hva slags symbolikk det har i sitt eget. Er ikke det en slags kulturimperialistisk invasjon?
Jeg tenker på parallellen til det norske flagget, med sitt kors. «Stryk kristenkorset av flagget», skrev Øverland, «og heis det rent og rødt». Som skolekrusifikset er flagget et tradisjonelt og nasjonalt symbol. En dom i Strasbourg ville også kunne komme til at korset i flagget ikke kan tillates i en sekulær stat.
«Dette er en spiker i likkisten for Strasbourg-domstolen», sa angivelig en av juristene der i privat sammenheng. Domstolen kritiseres for denne og andre dommer, men er like fullt den eneste lovlige og endelige tolk av hvordan den europeiske menneskerettighetskonvensjonen skal tolkes. Domstolen har utviklet en svært dynamisk tolkning av denne, og det er et spørsmål om denne ikke nå har gått over grensen til å bli politisk aktør, for hvordan skal man definere hva som er jus og hva som er politikk i krusifikssaken?
Det samme kan sveitserne si. Hvorfor skal noen utenfra bestemme hvordan Sveits innretter seg med hensyn til bygninger? I alle fall hvis disse dommerne som forvalter menneskerettighetene er så politiserte at de velger en rigid sekulær modell for den offentlige sfære hvor kristne symboler skal vekk.
Dette er sannelig ikke lette spørsmål, og jeg har ingen klare svar på noen av dem. Jeg vet at dersom menneskerettighetene politiseres på nasjonalt plan ved at vi aksepterer bare dem flertallet vil akseptere; ja, da kan vi kaste ut alle menneskerettighetene. De er jo ikke politiske vedtak; de er medfødte. Altså er det ingen sveitsisk løsning her.
Men jeg vet også at dommere handler politisk når de tolker religionsfriheten etter en rigid sekulær modell, for det finnes en fransk modell, med en strengt sekulær offentlighet, men det finnes andre modeller, som den norske eller italienske. Det er ingen fasit for en domstol ut fra jusens bokstav her.
Dette gjør det til litt av en hasard å holde seg med en overnasjonal domstol for menneskerettighetene. Men er det noe alternativ? Hvis ikke juristene skal bestemme; og heller ikke folk flest i en folkeavstemning, hva da? Jeg tror vi er ved en avgjørende korsvei – om jeg får lov å bruke dette kristne begrep – med hensyn til menneskerettighetene. Disse rettighetene er basert på et menneskesyn hvor individuell frihet er helt sentral og hvor det er et krav til toleranse som er fremmed og også vanskelig for mange.
Det kreves en moden pluralisme av dem som skal respektere menneskerettighetene: på den ene siden en respekt for et lands kultur og tradisjon sammen med en aksept av minoriteters rettigheter som er den tradisjonelle staten helt fremmed; og på den annen side en evne til selv å tolke hva menneskerettighetene betyr i det store og hele.