«Endelig mandag»
André Løyning
Les også: Bloggen fra sist mandag.
Kl 07:40 Mobilen min vekker meg for første gang denne dagen. Alarmen er stilt inn da. Den har en utrolig irriterende lyd, som sikrer seg min oppmerksomhet. At det hele tatt har klart å putte en så forferdelig lyd inn i en mobiltelefon, er en irritasjon som har lagt seg for mange måneder siden. Akkurat nå er jeg mer opptatt av å få slått den av så fort som mulig. Mobilen ligger i vinduskarmen og burer. Både lyd og risting. Alt for å røske meg ut av det deilige drømmeland. Jeg trykker på slumreknappen, og banner litt forsiktig over A-menneskenes verdensherredømme. I det hverdagslige ville jeg nok fungert mye bedre dersom dagen ikke startet før i 11-tiden. Men jeg innfinner meg uten den store revolusjonen. Jeg legger hodet tilbake på puta, og venter på neste vekking.
Kl 07:45 Er den der igjen. Fem minutters slumring, eller forsinkelse om du vil. Akkurat nok til å la meg finne tilbake til drømmeland, og hva enn som venter meg der. Tilstanden min svinger veldig mellom en tilstedeværelse som tenker ”nå må jeg stå opp” og en drømmer som har funnet sitt nirvana. Jeg begynner ikke på jobb før kl 09, og trenger strengt tatt ikke ta en buss som går før 08:50. Da må jeg løpe hjemmefra en gang mellom 08:43 og 08:45. Litt avhengig av hvilken klokke jeg ser på. Dette er nøye kalkulert, til tross for at jeg ikke er noen matematiker. Men minuttene mine på morraen er gull verdt, og en utgjør et marginalt skille mellom suksess og katastrofe. Jeg gir den dagen her et par ekstra minutter i drømmeland, og trykker på slumre igjen. Mobilen er tilbake i vinduskarmen, og jeg er tilbake i drømmeland.
Kl 08:03 Våkner jeg igjen. Den irriterende mobillyden er langt borte. Jeg blir irritert, og dagen svinger mot å ende i katastrofe allerede her. Jeg finner ikke mobilen med en gang, og blir forbanna over at de fem slumreminuttene har blitt til atten. Lyden gnager seg inn i hjernebarken og jeg fomler febrilsk etter mobilen. Den kan ha falt på gulvet, men er ikke der. Den kan ha havnet i nattbordsskuffen, men er heller ikke der. Den kan være hvor som helst egentlig, og jeg skulle ønske den var død. Det beste som kunne ha skjedd, var om det var falsk alarm. At det egentlig var søndag, og jeg bare kunne trekke tilbake til drømmeland. Men jeg er forferdelig klar over at det ikke er tilfelle. Lyden gnager videre, helt til jeg innser det. Jeg bomma på vinduskarmen, og mobilen har gått gjennom det åpne vinduet. Den ligger nå ute på bakken.
Kl 08:05 Innser jeg at jeg har kastet mobilen ut av vinduet, da jeg skulle legge den tilbake på plassen sin i vinduskarmen. Den ligger på bakken utenfor, og vekker sikkert flere enn meg. I tillegg vil nok forbipasserende stusse litt over den rare lyden fra hekken. Om jeg bare lar den ringe, vil nok noen på jobb før eller siden etterlyse meg. Da vil mobilen bare ringe enda en gang, men nå i form av anrop. Kanskje noen vil finne på å stjele mobilen, noe som egentlig ikke gjør noe. En utmerket unnskyldning på hvorfor jeg ikke kom på jobb denne dagen. Jeg biter tennene sammen og innser at jeg må gå ut og hente mobilen. Det er bare ett problem. Jeg bor i femte etasje.
Kl 08:07 står jeg i bokser og t-skjorte i heisen. Påvei nei i førsteetasje, for å løpe ut og avverge den totale misnøye ved å vekke alle i blokka. Jeg bruker tiden i heisen på å tenke godt gjennom hvilken uke dag det er. Jeg var på jobb i går, så det kan ikke være søndag i dag. Vi har alltid vafler i kantina på fredager, noe jeg ikke hadde i går. Så det kan heller ikke være lørdag i dag. Det må være ukedag, og det må være arbeidsdag. Jeg har ikke våknet for gjeves. Og det er endelig godt. Det er ganske kaldt i heisen, og tanken slår meg først nå at jeg kan møte på folk i ganga. Det kan også komme på folk i heisen. Hva om jeg møter noen av blokkas gamle fruer, her jeg står i bare bokser og t-skjorte? Vil de gå på historien om mobilen ut av vinduet? Neppe.
Kl 08:10 Jeg er utenfor blokka, langt inni hekken – i bare bokser og t-skjorte. Mobilen gir tydelig signal på at den har overlevd fallet, ved å fortsatt tære på hjernen med denne drepende lyden sin. Det virker som om den ligger og ler av meg, bortgjemt inn i hekken en plass. Et par sekunder føler jeg at den leker gjemsel med meg, og jeg utvikler et øyeblikkelig hat til denne drittmobilen. Som en unge i trassalderen som bare gjør narr av deg. Men den skal faen ikke gå seirende ut av denne kampen her. Den skal jeg ta. Såpass klarer jeg. Heldigvis blinker displayet, så jeg finner den. Jeg blir forbanna og dunker den i veggen. Ikke så hardt at den kan gå i stykker. Bare litt symbolsk juling, eller dask om du vil.
Kl 08:17 Jeg har møtt et par naboer i gangen. Selvfølgelig tvunget til å fortelle en kortversjon av hendelsen, og forsøkt å le det bort på beste måte. Om det er noen bra måte å le det bort på. Jeg står igjen i heisen, som er på vei opp til leiligheten min. Det faller meg inn at hele episoden er noe pinlig. Og naturligvis vil naboene viderefortelle denne lille anekdoten i sine daglige samlinger nede ved postkassene. De vil sikkert le når de ser meg igjen. ”Han derre unge vimsekoppen hadde kasta mobilen ut av vinduet her en morra. Og så stod han der i heisen da, i bare underbukse og t-skjorte”. Jaja, jeg lar de beholde moroa.
Kl 08:20 Faen! Jeg er skikkelig seint ute. Klokka sier at jeg må sprinte hjemmefra 23 til 25 minutter. Jeg skal dusje, pusse tenner, spise frokost, og gjerne ikke stresse så mye i denne prosessen. For å forhindre at dagen blir en katastrofe allerede her. Det er umulig å avverge. Frokosten kan jeg sløyfe, mot å kjøpe et par rundstykker i kantina når jeg kommer på jobb. Dusj og tannpuss er nødvendig. En nystrøket skjorte henger i skapet, og jeg priser meg lykkelig over å være mann – som slipper å bruke veldig lang tid på å plukke ut dagens antrekk. Men å avverge dagen fra å bli en katastrofe? For seint!
Kl 08:42 Løper jeg nedover gata. Smilende som en olympisk mester påvei opp på pallen for å motta selveste gullmedaljen. Jeg kommer til å rekke dette! I kampens hete rakk jeg å dra med meg hodetelefoner til mobilen, og dagens avis. Jeg ser fram til å sette meg på bussen. Skru opp noe musikk om kan få meg til å glemme den noe stressende starten på dagen. Og blade gjennom dagens avis for å oppdatere meg på det siste døgnets hendelser. Det er en og annen på sykehuset som klager over noe, en ny tunnel under planlegging, en oppdatering på Lillesands ordfører og enda en runde budsjettoverskridelser på Kilden. Jeg hører gjennom den siste plata til Unkle, mens jeg begynner å tenke på hvilke rundstykke jeg skal kjøpe i kantina.
Kl 08:58 Ankommer jeg jobb. Dørene er stengt, og lyset er avslått i sentralbordet. Det pleier da virkelig ikke å være sånn. Det er jo som regel alltid folk der, også i helgene. Etter mine kalkuleringer skal det være ukedag i dag, dørene skal være åpne og sentralbordet skal være fylt av hyggelige damer som ønsker meg god morgen. Men slik er det altså ikke. Jeg river opp av lomma min beste venn (og min verste fiende), mobiltelefonen. Den digitale filofaksen som man ikke kan leve med, og heller ikke leve uten. Den sier tirsdag. 1. mai 2007. Arbeidernes fridag. Og min fridag. Fullstendelig ødelagt i det klokken viser 09:00.