Bør Norge bidra militært i Den Demokratiske Republikken Kongo? De frykteligste lidelser utspiller seg der. Den FN-vedtatte politiske normen om «plikt til å unnsette» (responsability to protect – R2P) er applaudert også av Norge.

Men hva med realitetene bak de gode ønsker om at «noen må gjøre noe»? De er at det ikke finnes militære styrker å sende, at beskyttelse av befolkningen i dette enorme landet ikke er mulig uten store styrker, og at vestlige politikere i alle fall først måtte forklare sine befolkninger at det er viktig og riktig å dø for Kongo.

I klartekst: Bør norske soldater risikere livet for afrikanere i deres egne kriger? Hvis ja, øk forsvarsbudsjettet med så store summer at vi kan sende flere bataljoner utenlands samtidig. Hvis nei, si det. Det er også gode grunner til å begrense innsatsen til kriseområder som angår oss sikkerhetspolitisk og som er mulige å ha suksess i. Uten utsikt til det siste, er det direkte uetisk å sette inn styrker. Personlig mener jeg at Vesten må bidra militært til å implementere R2P, men da må man bygge opp internasjonale innsatsstyrker på et helt annet nivå enn det som finnes i dag.

Det må finnes politisk vilje og realisme, noe som er lysår fra retorikken rundt dette.

Kongo og Darfur i dag. Rwanda i går: I 1994 så verden på et folkemord der. 800.000 mennesker massakrert på tre måneder. Året etter så vi på at annet folkemord, denne gangen i bakgården: Screbrenica, juli 1995, 8000 gutter og menn massakrert under massiv tv-dekning.

I begge disse folkemordene forholdt FN seg «upartisk» mens land med effektive militære styrker – les Vesten – avholdt seg fra å agere. Kofi Annan, den gang ansvarlig for FNs fredsbevarende styrker, sa siden at dette er det moralsk mørkeste kapittel i hans liv. Så, noen år etter, vedtas normen om at det ikke bare er en rett, men også en plikt til å stoppe overgrep mot sivile, selv om man ikke inviteres inn.

Det er jo helt usannsynlig at en overgripende regjering eller milits vil invitere inn utenlandske styrker. Så her snakker vi om en ren militær intervensjon i mange tilfeller. I dag vil slike ofte ikke få seg et FN-mandat fordi Russland eller Kina har sine interesser i å forhindre intervensjonisme som prinsipp.

I lys av dette er det forstemmende å høre på den norske debatten. De politikere som krever at «noe må gjøres», vet at dette er urealistisk. Enten er det norske bidraget så lite at det ikke spiller noen rolle, eller så må det satses alvorlig på en langt større hær enn den ene ekspedisjonsbataljonen vi har. Men stemmene som roper på aksjon er typisk sett de som er skeptiske til militær opprustning. Roper klinger derfor ekstra hult.

Men retorikken om å «gjøre noe» har en moralsk legitimerende effekt, for hvem vil være den som sier at intet kan gjøres? Godhetsretorikken i Norge har optimale kår. Jeg har prøvd det selv, snakket om hvordan vi norske bør gå foran som et eksempel for andre i verden. Det var så lett, bare bruke de riktige ordene, de som er positivt ladet for nordmenn: at vi er unike, gode, en modell for andre.

I norsk utenriksdebatt kan man slippe unna med det meste, for det er nok med gode hensikter. Jeg synes dette er et forfall og en skremmende utvikling. Kontrasten til realismens språk er total: her møtes man straks av moralsk indignasjon. Man føler seg slem og hard.

Da forstår man at svada for sjelen foretrekkes – hvis man kan slå seg til ro med det.