I romanen om den svenske pinselederen Lewi Pethrus beskriver forfatteren Per Olov Enquist pinseforsamlingen som «kvinnehavet». Pinsevekkelsen hadde et stort potensial til å overskride barrierer av kjønnsmessig, rasemessig og sosial art, men endte opp med å reprodusere de skiller som fantes i samfunnet.

Når det gjaldt lederposisjoner som pastor og eldste ble pinsevekkelsen en mannsbastion av de sjeldne, til tross for at medlemsmassen besto av et flertall kvinner, og på tross av at den norske pinsebevegelses grunnlegger T.B. Barratt forsvarte kvinners rett til å være forkynnere og ledere. I 1933 utga han boken «Kvinnens stilling i menigheten». Her skriver han blant annet at hvis Ånden kaller og menigheten forstår kallet, så er den inspirerte kvinne rede til å fylle en hvilken som helst plass i de kristne menigheter. Selv i dag er kvinnelige pastorer en sjeldenhet i den norske pinsebevegelse, og betegnelsen «eldstebrødre» sier noe om at dette er en lederfunksjon ment for menn.

Hvordan kan det ha seg at kirker i så stor grad har vært ledet av menn, når flertallet av medlemmer har vært kvinner? Argumentasjonen mot kvinner som pastorer/prester og ledere har i stor grad vært hentet fra Bibelen. Men kan det være slik at spørsmålet også handler om makt, og at Bibelen benyttes for å forsvare denne makten?

Et argument som har vært brukt, er at de tolv disipler var menn, og at det derfor bare er menn som kan være menighetsledere. Men disse tolv disipler var jo også jøder, uten at kristne har forstått Jesu utvelgelse slik at menighetsledere må være jøder.

Det er ikke tvil om at det fantes en patriarkalsk struktur i det gammeltestamentlige og nytestamentlige Israel, men Jesus og Det nye testamente opererer med en helt annen forståelse av makt og ledelse enn den patriarkalske. Den som vil være leder skal ifølge Jesus være andres tjener. Den svenske forfatteren Magnus Malm skriver at han ennå ikke har sett mange kristne ledere som tar Jesu radikale forståelse av makt på alvor, og ennå færre som praktiserer den.

Den norske kirke fikk sin første kvinnelige prest i 1961 da Ingrid Bjerkås ble ordinert til prest i Torsken og Senja. Da hadde kampen for kvinners rett til embeter også i kirken allerede vært ført i mange år. Stortinget vedtok å åpne de kirkelige embeter også for kvinner i 1938, men menighetene fikk rett til å reservere seg mot kvinnelige prester. Denne reservasjonsretten ble avskaffet 1956, samme år som kvinner fikk rett til å tale i vanlige gudstjenester på linje med menn.

I dag finnes det ennå en rett for mannlige prester til å reservere seg mot å feire gudstjenester med kvinnelige prester, mens ingen har foreslått å gi kvinner tilsvarende rett. Dette gjenspeiler kanskje det forhold at mannlige prester fortsatt blir sett som det normale og normative, mens kvinnelige prester kan sees som et supplement.

I frikirkene har utviklingen på mange måter gått i motsatt retning av Den norske kirke. Flere av frikirkene var tidlig ute med kvinnelige predikanter og ledere. Det gjaldt først og fremst de samfunn som vektla det allmenne prestedømme, og som ikke hadde en hierarkisk oppbygging. Den som hadde et kall fra Gud, gaver og karisma, kunne få ledende posisjoner i disse bevegelser, enten det var kvinner eller menn. Kvekerne, Frelsesarmeen, Misjonsforbundet og Metodistkirken var i denne gruppen. Misjonsforbundet fikk sin første kvinnelige pastor i 1915, mens metodistkirken fikk sin første kvinnelige pastor i 1954. Det var aldri slik at det var like mange kvinnelige forkynnere som menn, men noen ressurssterke kvinner var representert som talere, menighetsplantere og evangelister på slutten av 1880-tallet, lenge før kvinner hadde en tilsvarende posisjon i samfunnet ellers. Men noe skjedde i disse samfunn i overgangen fra vekkelsesbevegelse til kirkesamfunn. Kvinnene fikk mindre spillerom, og fantes ikke lenger i ledende posisjoner – med noen få unntak. I dag utgjør kvinnelige pastorer og styremedlemmer et lite mindretall i de fleste frikirker.

Den evangelisk lutherske frikirke hadde helt fra starten en noe annen profil enn de andre frikirkene. Den hadde flere menn enn kvinner som medlemmer, den var i større grad etablert også på landsbygda enn de andre frikirkene, som i stor grad befant seg i byene. Når det gjelder kvinners stilling, må man kanskje heller sammenligne Den evangelisk lutherske frikirke med de lavkirkelige organisasjoner enn de andre frikirkene. I 2005 sa frikirken ja til å ordinere kvinnelige pastorer, men to syn på kvinnelige pastorer lever ennå side om side.

Hva er grunnen til at utviklingen har vært så forskjellig i Den norske kirke og frikirkene? Når en del av frikirkene tidlig ga kvinnene adgang til talerstolen skyldtes dette tanken om at Gud kalte både menn og kvinner til å forkynne evangeliet, selv om de ikke hadde teologisk utdanning eller et embete. Kvinners adgang til prekestol og ledende stillinger ble imidlertid ikke sett som en rettighet, men som en mulighet. I overgangen fra vekkelsesbevegelse til organisasjon, fra arbeiderklassestatus til middelklassestatus mistet kvinnene sine lederposisjoner.

I Den norske kirke gikk utviklingen motsatt vei. Det tok lang tid å innarbeide kvinners rett til presteembete, men denne retten ble lovfestet av Stortinget. Som statskirke har Den norske kirke ført sin argumentasjon i det offentlige rom i større grad enn frikirkene og misjonsorganisasjonene. Argumentasjonen var menneskerettslig, og Bibelen og bekjennelsesskriftene ble tolket i lys av dette.

Fortsatt er kvinnehavet til stede i de fleste kirkesamfunn, og fortsatt er menn i et stort flertall når det gjelder lederposisjoner. Om dette skal endres tror jeg kirkene i større grad må se kvinner og menn som likeverdige ikke bare når det gjelder frelse, men også når det gjelder lederposisjoner. Dessuten trengs det et oppgjør med måten makt forstås på og utøves på, slik at kirkene følger sin Herres forståelse, ikke sin egen.