Forestill deg at din daglige inntekt er rundt 10 kroner dagen. Det er akkurat nok til mat til familien, såpe og klær. Men så blir ditt eldste barn syk med øyebetennelse. Det er langt til nærmeste doktor, og det koster over 40 kroner for en legetime. Hva gjør du?

Du har ikke tid til å spare opp, det kan ta mange måneder. Du kan spørre familien eller venner, men de er like fattige. Og du kan ikke låne penger, for det finnes ingen bank.

Dette er fattigdom. Å leve uten sikkerhetsnett. Uten sosialtjenester eller folketrygd. Og uten bank.

Historien over er sann, og handler om Marianna Aboubakar på i Gidan-Illo i vestlige Niger. Hun løste situasjonen ved å bli med i en spare— og lånegruppe, hvor hun kan låne penger og betale tilbake over tid. Nå har hun fått lån til å starte en liten restaurant. Hun er ikke velstående etter norsk standard, men hun klarer seg selv og kan ta vare på familien sin.

Det tok over tjue år før fattige kvinner som Marianna ble nevnt i bistandsdebatten. Bistand dreide seg om infrastruktur, industri, budsjettstøtte og politikk. Tanken var at hvis man tok de riktige grepene her, skulle fattigdommen forsvinne av seg selv. Derfor var det liten grunn til å spørre de fattige hva de ønsket seg.

Bistandsdebatten i Norge gir meg en følelse av at vi kanskje ikke er kommet så mye lengre. Enten er man mot bistand, fordi bistand er preget av avlat og lite forretningsmessig tenkning, eller så er man for bistand, fordi vi har et moralsk ansvar for å hjelpe.

I debatten i Norge snakker vi stort sett bare om «bistand» som sådan. Men det er stor forskjell om bistand går til folket eller til regjeringen – særlig hvis regjeringen bruker pengene på å kjøpe privat jetfly, som Ugandas president Museweni. Enda verre kan det bli hvis pengene havner i statskassen til Zimbabwe. Dette er hovedgrunnen til at mange mener vi må slutte med bistand.

Men dette betyr ikke at bistand ikke virker, bare at vi må se svært nøye på hvem pengene går til. Gir vi pengene til Marianna i Niger, eller hennes medsøstre i Uganda eller Zimbabwe, så kommer de til å bruke dem klokt. Men altfor lite av norsk bistand går til slike formål. Det er dette den norske debatten burde handle om.

Kanskje det er på tide å stoppe opp og spørre mennesker som Marianna hva de synes om bistand og utvikling? Hun vet hva hun trenger mye bedre enn politikere, akademikere eller bistandsarbeidere. Vi må være ydmyke nok til å innrømme det.

Når kvinner som Marianna får bestemme, er resultatet effektiv og bærekraftig utvikling. Tallene taler for seg: Kvinnene som CARE jobber med i Niger har spart en krone og femti øre hver i uka siden 1991. Samlet sett har de spart opp over 83 millioner kroner. Og alle pengene er deres egne – ingen har satt seg i ekstern gjeld.

De færreste av oss går rundt med en gründer i magen og blir vellykkede entreprenører bare ved å få tilgang til lån. Men de fleste av oss har behov for trygge spare- og låneordninger som hjelper oss å håndtere økonomien. Slik er det også for fattige. De har nytte av å kunne stabilisere økonomien, slik at de får større frihet til å planlegge og til å sikre at de har penger når de trenger det.

Tilgang til forsikring er også viktig for å komme seg gjennom livets små og store kriser. I noen av landene vi jobber dør hver 6. kvinne i forbindelse med graviditet og barsel, fordi de ikke får nødvendig hjelp og oppfølging. 90 prosent kunne vært reddet. De som har forsikring gjennom spare- og lånegruppene har mulighet til å betale både for transport til helsesentre og til medisinsk behandling.

Vi har 17 års erfaring med mikrofinans og vi ser at det virker. Gjennom spare- og lånegrupper får flere hundre tusen mennesker hvert år muligheten til å komme seg ut av ekstrem fattigdom og skape seg mer verdige liv. I tillegg får de større selvtillit og tro på egne krefter. De søker mer kunnskap og begynner å stille nye krav til seg selv og til samfunnet.

Bibata Soumaila i en slik gruppe lånte 670 kroner til å kjøpe en ku – en enorm sum for henne. Hun fødde opp kua og solgte den for 1.600 kroner, betalte tilbake med renter og er i en bedre posisjon: I fjor hadde hun råd til å betale 3.350 kroner for å sende sine barn til skolen. Hun og familien har det bedre nå enn før.

Derfor skal vi nå lage enda flere spare- og lånegrupper. TV-aksjonen den 18. oktober gir oss sjansen til å gi kvinner som Marianna og Bibata noe utrolig verdifullt: Kontroll over livet sitt.

Det er bistand som nytter.