De år vi nå er inne i, og den nærmeste fremtid, vil medføre dype endringer i norsk kirkeliv. Flere faktorer tyder på det. Og hvorledes endringene vil falle ut – enkeltvis og samlet – vil forme det fremtidige kirkeliv i Norge. Min påstand om at store endringer er underveis, bygger på tre store og tre noe mindre faktorer. Flere kunne nevnes. Å peke på disse, gjør jeg ikke for å skape et lavt stemningsleie og ditto motivasjon, men tvert om for å peke på de utfordringene som gjør det til en spennende oppgave å være med på å forme fremtiden.
1. Selve statskirkesystemet er i støpeskjeen. Det brede kirkeforliket i Stortinget fra april 2008 legger opp til at de grunnlovsparagrafene som begrunner «kirkelig statsråd» vil falle bort. Kirkens proster og biskoper, de høyeste embetene i kirken, vil deretter bli utnevnt av spesifikt kirkelige organer. Grunnlovens krav om at halve statsrådet må være medlemmer av Den norske kirke medfører den prinsipielle vanske at det setter en sperre for noen inn til deltakelse i regjeringen.
Det er å håpe at ikke enkeltpartier eller fløyer vil stikke kjepper i hjulene for prosessen videre. Prinsipielt handler dette om at Den norske kirke må bli tatt på alvor som trossamfunn: Til religionsfriheten hører at trossamfunn har rett til å organisere seg selv. Jeg håper ikke skepsis her er på sin plass, selv om politikerne ved flere anledninger har opptrådt pinlig formyndersk overfor Den norske kirke, som flere politikere rett og slett oppfatter som det religiøse aspekt ved staten, og ikke som et trossamfunn.
2. Trosopplæringen – både en glede og en tankevekker. Gleden ligger selvsagt i at Stortinget har samlet seg om en bred – og høyst nødvendig – satsing på at tros— og livssynssamfunnene får opplæringsmidler. For Den norske kirke betyr det at det tradisjonelle kristendomsfaget er avviklet. I stedet er det innført et orienterende skolefag om religion, livssyn og etikk (RLE). Hovedpoenget med dette faget er at elevene skal bli kjent med de ulike religioner og livssyn, slik at de evner å møte det nye, flerkulturelle Norge. Det medfører ar Den norske kirke selv må ta hånd om trosopplæringen for sine døpte, slik at de får den nødvendige kunnskap om sin tro og bli fortrolig med sentrale kristne trospraksiser. Kirken kan fremdeles innby til skolegudstjenester.
Det tankevekkende ligger i at den skolen som i 1739 begynte som en kirkeskole for lesing og opplæring i bibelhistorie og katekisme, nå er en skole med et bredt orienterende skolefag, rett nok med en betydelig kristendomsdel. Jeg tror vi knapt har tatt inn over oss hvor dypt denne endring stikker som kulturelt signal i gamle Norge, ei heller hvilken gigantisk oppgave som her venter.
3. Misjonstanken må også gjennomtenkes i en ny, flerreligiøs situasjon. Det er ingen tvil om at kristendommen rommer et sterkt misjonsmotiv. Det ligger både i Jesu misjonsbefaling og i apostelen Paulus’ misjonsvirksomhet. Selve det kristne evangelium gjør krav på universell adresse.
Spørsmålet i dag blir dermed: Hvordan kan kirken ivareta sin misjonsforpliktelse i religionsmøtenes tid, i møte med religioner som også selv kan ha en misjonsdriv? Det sier seg selv at det blir umulig – om noen gang – å forsvare en misjonsvirksomhet preget av en kulturell ovenfra-og-nedad-holdning. En endeløs, flat dialog blir i lengden også ørkesløs. Da er det bedre ærlig å dele sin tro uten å unnvike de kontroversielle emnene. Respektfullt å dele sin tro med andre på en måte som ikke glatter over brytningspunktene, kan være en brukbar holdning å legge til grunn i kristent misjonsarbeid i dag – hjemme og ute.
Statskirkens nedbygging, trosopplæringen og forståelsen av kirkens misjon i en ny tid, er tre nøkkeltemaer for å fange inn hvilke dype prosesser som pågår i dagens kirkeliv. I tillegg nevner jeg tre andre forhold:
For det første at de frivillige kristne organisasjonene også er tvunget til å gjennomtenke sitt arbeid. Noe av foreningsvirksomheten holder prisverdig stand, men det tynnes langsomt ut i rekkene. Flere organisasjoner samler nå sin virksomhet i færre men større bedehus, og bygger der opp menighetslignende forsamlinger, dels som supplement, dels i konkurranse med de lokale sognemenigheter. Denne utviklingen begrunnes delvis med en påstått liberalisering innen Den norske kirke.
For det andre er det et faktum at den konfesjonelle bevissthet er svekket blant kristne i Norge. Hva innebærer det konkret i dag å være lutheraner, metodist, pinsevenn, etc.? I den kristne ungdomskultur er de konfesjonelle skiller nærmest visket ut. Her har man også for lengst sagt farvel til en gammeldags livsstilspietisme. Viktigere i dag er at møter og musikk har «trøkk». Samtidig slår det meg at den nye kristne ungdomskulturen rommer mye av genuin Jesus-hengivenhet. Den veien dagens kristne ungdommer går, vil også stake ut veien for morgendagens kirke.
For det tredje blir det avgjørende for fremtidens kirke om den vil preges av en vital frivillig tjeneste. Vil mennesker fortsatt la seg involvere i gudstjeneste og menighetsliv? Ta personlig ansvar? Det omtalte kirkeforliket i Stortinget tilsier at staten – ut fra en aktivt støttende religionspolitikk – vil finansiere tros- og livssynssamfunnene i Norge. Det vil nøkternt sett i hovedsak bli overføringer til et driftsmessig minimum. Alle vesentlige plussmomenter i menighetslivet vil måtte bli båret fram av frivillig arbeid og givertjeneste. Alt i alt: Den norske kirke vil i fremtiden komme til å få noe mer preg av frikirkenes frivillige tjeneste og medarbeiderskap over seg. Det kan umulig skade.