I ulidelig spenning ventet vi de minuttene den sylinderformede redningskapselen Phoenix brukte fra gruven nesten 700 meter under bakken til overflaten.
Omkring 2.000 journalister fra 40 nasjoner var på plass for å berette på direkten om de 33 gruvearbeiderne da de kom opp i dagslys. Gledesscenene som utspant seg var ubeskrivelige. Her var latter, tårer, jublende pårørende og overlykkelige gruvearbeidere. Det 70 dager lange marerittet var over. Nå har gruvearbeiderne begynt å returnere hjem etter et kort opphold på sykehus.
Redningsaksjonen I Chile var en kraftfull demonstrasjon på hva mennesker er i stand til når alle tenkelige ressurser settes inn for å utrette det tilsynelatende umulige. Chile har vært i begivenhetenes sentrum, og har vist for all verden hvilket teknologisk nivå landet befinner seg på – og ikke minst, manifestert hvordan nasjonen tar vare på sine innbyggere. Det bør tjene som eksempel til etterfølgelse for andre.
Samtidig er det ingen grunn til å legge skjul på at når gledesrusen avtar, kommer hverdagen for både gruvearbeiderne og deres nærmeste. De 33 som ble reddet opp fra det mørke, varme hullet langt under bakken, har vært utsatt for ekstreme påkjenninger. Psykiske så vel som fysiske plager kan melde seg i ettertid.
Et presserende anliggende er også forholdene gruvearbeidere lever under. Myndighetene i Chile har bestemt at ulykkesgruven ikke blir gjenåpnet før sikkerheten er på plass. Hva med de nesten 900 andre private gruvene i Chile? Landet har bare 18 gruveinspektører. Det vitner om uakseptable sikkerhetsforhold – og rovdrift på ansatte.
Ifølge den internasjonale kjemi-, energi-, gruve— og fabrikkarbeiderføderasjonen er det årlig 12 000 dødsfall i gruveulykker verden over. Det er alarmerende tall. Kanskje kan dramaet i Chile føre til at det blir satt inn større ressurser for å bedre sikkerheten i gruveindustrien – ikke bare i Chile, men også globalt.