<p><span style="font-family: arial">Hver gang jeg gjør noe nytt kommer min allvitende mor med den samme kommentaren; Ja, ny epoke i livet dette. Er det altså slik at når man velger èn vei fremfor en annen så velger man en epoke? Greit nok at det å flytte land og strand i ny og ne starter litt andre tilstander i livet, men jeg er usikker på om jeg mener det er stort annet enn veivalg. Epoke virker veldig pompøst, i grunn. Jeg kom til å velge cappucino uten sukker fremfor sort kaffe på makkverket av en kaffemaskin på jobb. Svært så intelligent gjort med tanke på at min jobb stort sett består i å trykke på riktig knapp for at diverse duppeditter skal ende opp på rett sted en eller annen plass i det ganske land. Slik koordinering funker tålig fint, kaffelogistikk var man derimot ikke spesielt dreven på, hvilket også er ganske merkelig ettersom koffeinkonsumet er relativt betydelig og man burde være temmelig rutinert på maskinerier som dette. However. Da valgte jeg en ting fremfor noe annet, men valget var svært så ubevisst og nokså klønete, en feilslått epoke, rett og slett. Det får meg til å undre litt på hvor mange gale epoker man ramler inn i gjennom livet, man kan ganske enkelt ikke gå rett frem uten å gå glipp av en masse epoker, på tross av at man lever i samtiden — en epoke i seg selv, eller jordens nytid for de som mener det. Igjen defineres epoke som en periode på mellom 12 000 og 50 millioner år, og det er en god stund for feilslåtte epoker av typen cappucinokrøll på jobb. Forøvrig planlegger jeg alldeles ikke å gjøre alvor av en slik tidsperiode, da kaffen fra før er tynn og lite effektiv og cappucino ikke er helt etter mine noter uansett hvor den kommer fra. Maskina gjorde svært lite for å endre på den oppfatningen.</span></p>
Mening →