Flere radioprogrammer og aviser har i desember stilt spørsmålet om hva som setter folk i julestemning. På tross av at hvit jul, god mat, kirkebesøk og juletradisjoner hører med, er det kanskje julesanger som i størst grad formidler julens budskap og som berører følelser og hjerter på en måte som ordene alene ikke klarer.
Hvis vi tenker oss at julesangene gjenspeiler det ulike tidsepoker har vektlagt av verdier og tanker om hva julebudskapet er, ville vår tid antakeligvis skåre høyt på temaet kjærlighet. Det er kanskje et paradoks at i en tid som mer enn noe forteller oss at vi er elsket slik som vi er, har vi større behov enn noen gang for å bli sett og å bli bekreftet. Men kanskje det er slik at vår tid også viser gapet mellom idealet (det verdifulle mennesket) og praksisen (det mennesket som aldri har opplevd å være ønsket og verdsatt).
Ønsket om å elske og å bli elsket har vært der til alle tider og alle steder, men i vår tid er dette tema også for julesangene. Sangen: «All I Want for Christmas, Is You» fra filmen Love Actually sier noe om at alt det andre som skjer i jula er uten mening om man ikke har noen å elske. En av årets juleslagere heter «I Want To Go Home for Christmas», og handler om et menneske som er skuffet over kjæresten og kjærligheten, og som vil reise hjem til sin familie som har elsket og verdsatt henne siden hun ble født. Denne sangen sier noe om hva vi lengter etter å oppleve i jula.
For under alle forsøk på å komme i den rette julestemning, ligger vel den sarte strengen som heter: å bli elsket, å bli godtatt, å være del av et fellesskap. Noen har funnet dette fellesskapet i familien, andre blant venner, andre i kirka. Andre har vært en del av et fellesskap, men har mistet det. Noen har aldri kjent gleden av å være i en familie eller et annet fellesskap der man kan være den man er og være elsket for det. Sårbarheten over det tapte eller aldri opplevde fellesskapet oppleves ekstra vanskelig i jula. På glanset papir ser vi hvordan jula burde være: det perfekt pyntede hjem (som i fjor var fylt med hvit pynt, men som i år kan ha mer farger i seg), god mat servert til og av vakre mennesker. I realiteten er det få som klarer å leve opp til glansbildene, men sterkest merkes kontrasten for de som er ensommere eller fattigere enn flertallet.
Kanskje uten å ville det og vite det kan kirkene og menighetene forsterke kravet om vellykkethet, både i jula og ellers. I sin iver etter å bevare og forsvare familien, kan det noen ganger virke som om kirken formidler et budskap som sier at Gud elsker de som lever i kjernefamilier høyest. I Bibelen omtales menigheten som Guds familie, og det innebærer at det skulle være plass til alle som ønsker å være i denne familien. Guds familie har stor verdi ikke minst for dem som har opplevd at deres egen familie gikk i oppløsning, eller som aldri har vært en del av en trygg familiestruktur.
De kristne julesangene inneholder alt fra mer objektive beskrivelser av Jesu fødsel og betydningen av dette, til det mer subjektive som omhandler hvordan mennesker skal ta imot dette budskap. Kanskje kan man si at det er julesangene som formidler julebudskapet til oss, på en sterkere måte enn en preken eller ord alene kan gjøre det. Men hvem har ikke lurt på hva alle ordene i julesangene egentlig betyr?
En av dem som har fortolket de vanskelige ordene i julesangene på en morsom og rørende måte var den avdøde skribenten Ajax (Andreas Jacobsen) i Stavanger Aftenblad. En av fortellingene om storesøster Johanna og lillebroren Broremann handler om julesangen «Her kommer dine arme små». I likhet med mange andre lurer Broremann på hvorfor det bare er de små armene som får komme til Jesusbarnet.
Etter at han har avvist Johannas forklaring om at «arm» betyr fattig, forteller hun Broremann historien om hvordan englene kom fra himmelen julenatten for å si til alle mennesker at Jesusbarnet var kommet for å hjelpe alle som hadde det vondt, særlig de som hadde tunge ting å slite på. Men de voksne viste frem sine sterke muskler og mente at de var mye sterkere enn barnet i stallen. Da vekket englene alle barna og sa at de måtte gå til barnet som kunne hjelpe dem som hadde tunge ting å bære på. Barna spurte om englene kunne lære dem en sang først, fordi det var så langt å gå til Betlehem. Da lærte englene barna å synge: «Her kommer dine arme små». Broremann lurte på om barna fant stallen. Johanna svarte at alle som har små armer, finner stallen – og at det bare er de som er så kry av de store musklene sine som går seg vill på veien.
Det er kanskje en ekstra illustrasjon til den vakre historien om julesangen at statsminister Jens Stoltenberg i Stortinget onsdag denne uken forvekslet Betlehem med Jerusalem som Jesu fødeby. I Jerusalem bodde kongen og alle de mektige. Alle de med store muskler. Men barnet som skulle hjelpe alle som bærer tungt, ble ikke født blant de mektige i Jerusalem, men blant dyrene i stallen i Betlehem. Meningen med julen er ikke glanset papir eller fremvisning av vellykkethet. Meningen med julen er at alle som bærer tungt, skal få hjelp. Den hjelpen som vår ytterste lengsel er i behov av, finnes ikke hos makthaverne, men hos avmaktens Gud som Jesusbarnet er et bilde på.
Salmedikteren Grundtvig mente at enhver julesang skulle være en gjenklang av englesangen julenatt. I så fall er det bare bra at det nettopp er julesangene som gir oss den rette julestemning. Julesalmene priser ikke mennesket selv, egen status eller klager over mangel på sådan. Fokuset skifter fra kravet om å bli elsket til takknemligheten over at alle er elsket og at barnet i krybben viser oss det. Det var behovet for å få hjelp til å bære de tunge tingene som brakte de små armene til krybben. Mislykkethet og fattigdom har aldri vært et hinder for å få oppleve julens grunntone som er takknemlighet. Der kan derimot selvtilstrekkelighet være.