Jeg er en vantro. Om utsiktspunktet er Islamabad, Washington eller Tvedestrand; jeg er og blir en vantro. Skriftens ord både i Koran og Bibel etterlater ingen tvil. Jeg ligger derfor dårlig an. Om noen trodde at jeg skulle slippe lettere fra det med Bibelen i hånd enn med Koranen, tar de feil. Johannes' åpenbaring etterlater ingen tvil. Er du vantro er du i samme kategori som manndrapere, trollmenn og løgnere, og du havner i sjøen som brenner med ild og svovel. Ingen mullah er i stand til å by over Johannes' åpenbaring.

I Islamabad er jeg kristen. Alle som bor i Vesten er kristne. Alle som deltar i Irak og Afghanistan er kristne. De kristne bomber og dreper. De kristne er på korstog. Det har presidenten i USA sagt. Og de kristne driver religionskrig. Og de kristne bytter koner hele tiden. De ligger med dem som kommer i deres vei. I Knutby i Sverige er det riktignok en mullah som gjør det annerledes. Han dreper kona si når han får lyst på en ny. Han har drept tre stykker i Guds og kristendommens navn. Mannen er norsk, men pastor i Sverige. Slik er det i Sverige. Slik er de kristne. Selv i Norge — landet som er rikest i verden, og som ellers er et fornuftig og godt land - selv i Norge kommer du i fengsel i seks måneder om du snakker stygt om kristendommen. Men islam og profeten kan du håne så mye du vil. Da heter det ytringsfrihet.

I Norge er det staten som betaler mullahene. Norske mullaher går kledd som kvinner i store svarte kjoler med stive hvite krager. De får betalt for å fortelle at de kristnes profet - Jesus - kunne gå på vannet. De lærer også at Jesus laget vin av vann. Som om det var en fornuftig gjerning. Alkoholen gjør like mye skade på de kristne som på folk andre steder i verden. Det er nok omtrent slik det låter når Hagens åndsfrender gjør sine resonnementer rundt kafébordene i Jakarta og Islamabad.

Når jeg de siste årene har fulgt debatten om islam, kristendom og fundamentalisme, har jeg likt meg dårlig. Hver dag er det en eller annen som mener kraftfullt om islam og islamister, om muhamedanismen, mullaher og muslimer. I den offentlige debatt her i landet menes det i vilden sky. I hytt og vær skrives det bøker, artikler, innlegg og kronikker om islam og muslimer som om det sier noe som helst om folk at de er muslimer, som om det sier noe som helst om islam at en bror dreper sine tre søstre.

Det er noe grunnleggende historieløst over debatten om islam og æresdrap, slør, tvangsekteskap og kvinneundertrykkelse. Riktig ubehagelig blir det når det politiske høyre gjør seg lekker på islams bekostning. Når Hege Storhaug er på det mest forferdede over islam, skulle en nesten tro at historien begynte i forgårs. En skulle tro at tvangsekteskap ble oppfunnet av Muhammed og utviklet til ondskap på landsbygda i Pakistan. Hvis hun og andre hadde tenkt seg om, hadde de kanskje visst at helt opp til dagen i dag har også vårt samfunn hatt den slags. Norsk historie og norsk litteratur er full av tvangsekteskap. Og norsk litteratur er full av solskinnshistorier om de som greidde å bryte med kravet til lydighet og tvangsekteskap.

Landsbygda i Pakistan er triste greier - sosialt, økonomisk og ikke minst når det gjelder kjønnsroller. Men jeg er så gammel at jeg husker restene av djevelskapen i det norske samfunnet. Jeg er så gammel at jeg også husker hvem som alltid visste hvorfor soknepresten måtte være formann i skolestyret, hvorfor damer alltid måtte ha noe på hodet når de gikk ut, og hvorfor damer ikke kunne ta seg jobb fordi de måtte passe ungene. I mine skoledager var korsfarerne helter. Og jeg vet godt hvem som fortsatt ikke vil fjerne blasfemiparagrafen og Christian Vs lov av 1687 - en ekstremistisk lov som den pene borgerlighet fortsatt sverger til her i landet. Den regulerer blant annet forhold om "Religionen og Geistligheden". Og en behøver verken å være gammel eller ha god hukommelse for å huske at jenter måtte kle seg som gutter for å kunne delta i Holmenkollstafetten.

Og fortsatt lærer vi at vi skal gå ut i all verden og gjøre alle folkeslag til disipler av vår profet. Og ingen bør forundre seg over selvmordsbombere når en selv i fullt alvor synger:

"Kjemp for alt hva du har kjært

Dø om så det gjelder

Da er livet ei så svært

Døden ikke heller."

Jeg vemmes over historieløsheten og dobbeltmoralen. Når den tungetalende trønder, redaktør Vebjørn Selbekk, bemanner ytringsfrihetens forpost, vemmes jeg. Hadde jeg vært muslim, hadde jeg blitt rasende. En fremskrittspartimann som både før og etter frokost taler i tunger, har sant å si liten grunn til å bebreide en gjennomsnittlig muslim.

Mange har glemt historien om "Guds grønne enge". Det var i 1933. Da hadde Hitler sitt gjennombrudd i Tyskland. Nationaltheatret ville sette opp et amerikansk skuespill som hadde hatt suksess i mange land. Det hette altså "Guds grønne enge". Det var et stykke som ga et bilde av det fargede Amerikas kristne tro. Det var en frodig fabel som særlig var forankret i Det gamle testamentets fortellinger. Men det var ett problem. Gud selv, Vårherre i egen person med skjegg og det hele, hadde en rolle i stykket. Derfor ble det leven. Gud måtte ikke framstilles på scenen. Prester og proster protesterte sammen med det borgerlige Norge. Teater var synd. Dette var blasfemi. Debatten raste. Styret ved teatret fikk kalde føtter. Til slutt havnet saken i Stortinget. Flertallet ville stoppe forestillingen. Hambro fikk vedtatt et tilsynelatende forsiktig forslag om at regjeringen måtte sørge for at det ikke ble utvist ringeakt mot religionen. Med andre ord vedtok Stortinget at stykket ikke skulle vises.

Jeg likte meg dårlig her om dagen da operaledelsen i Berlin bøyde seg for protestene og avlyste oppførelsen av Mozarts "Bortførelsen fra Seraillet" på grunn av protester fra reaksjonære innvandrergrupper. Når muslimer i Islamabad blir rasende på grunn av tegningene av Muhammed, har det ikke noe med middelalder eller islam å gjøre. Protestene forteller om et kulturelt etterslep på noen tiår. Dessuten føler denne delen av verden at de blir trakassert av "det kristne vesten". Og det har de gode grunner til å føle.

Selbekk, Hagen, Jensen og Storhaug er det lite vi kan gjøre med. Men norske journalister, redaktører og norske offentlige meningsytrere bør slutte å bruke kategorier som "muslim". De bør slutte å snakke om islam - vel vitende at det er like presist som å snakke om kristendommen. Aller best var det vel hvis vi alle var vantro.