Janne Formoe

Jeg får klump i magen fordi jeg kjenner meg selv igjen i henne. Selv i en alder av 39 år frykter jeg mest av alt å ikke bli elsket av mine egne. Jeg forsikrer henne om at jeg kommer til å elske henne selv om hun stryker i matte tusen ganger, om hun tatoverer hele kroppen, eller uansett hvordan hun kommer til å leve livet sitt. Jeg øver henne, etter beste evne, på å ta egne valg. Et av mine største ønsker for livet hennes er at hun skal være sin egen dame og alltid være tro mot seg selv.

Frykt for ikke å bli elsket

Selvfølgelig så lenge det ikke er kriminelt eller at hun skader noen. Jeg tror det er iboende i de fleste av oss å ha en frykt for å ikke bli elsket og akseptert for den vi er. Jeg har tenkt på hvor vanskelig det er å være foreldre til en forbryter. Selv om barnet ditt har gjort noe galt så elsker du det like høyt på tross av at det føles skamfullt at barnet ditt falt utenfor. Det er lov å ta avstand fra forbrytelsen, men fremdeles elske barnet sitt.

I Norge er det heldigvis stor takhøyde for hvordan vi velger å leve livene våre. Vi kan gifte oss, skille oss, være samboere, lesber, eller homser og selv velge hvem vi vil leve våre liv med.

Jeg har en fantastisk venninne som var gift med en mann og hadde to barn, men som egentlig er lesbisk. Hun slet seg ut for å holde på fasaden. Hun var livredd for hvordan alle rundt henne skulle reagere. At de skulle slutte å elske henne. Vi venninnene backet henne etter beste evne og oppfordret henne til å ta egne valg for sitt eget liv. Til slutt gjorde hun det, og som alle skillsmisser var det tøft, men x-mannen og venninnen min er i dag gode venner. Barna er harmoniske og venninnen min har blomstret opp og har det bedre enn på mange år. Foreldrene synes valget hennes var så vondt å svelge at de straffer henne med taushet og avstand. Det spiser henne opp. Hun sier hun ikke har problemer med at de er uenige i valget hennes. Å være lesbisk er strengt tatt ikke et valg, men at det hadde vært enklere om de kjeftet på henne, skrev et brev, eller sa noe for så å bli ferdige med det og respekterte henne på tross av valgene hennes, i stedet for denne tausheten.

Snille handlinger

Hun sier: Alt jeg vil er å dra hjem og gjøre en haug av snille handlinger for å rette opp i ubalansen og avstanden mellom oss. Jeg tenker at hvis jeg vasker, er blid og flink, morsom og en smule usynlig så kommer de kanskje til å elske meg igjen. Eller jeg tenker at hva hvis jeg ble skikkelig syk, hvordan ville de reagert da? Hadde jeg fortjent kjærligheten deres da? Jeg er en god mamma selv om jeg har snublet litt i livet mitt, og fulgt hjertet.

Les flere kommentarer fra Janne Formoe:

|

Hjertet mitt blør for henne, hun er ikke kriminell, hun har bare fulgt hjertet sitt.

Det er mulig jeg er naiv, men jeg visste ikke at for noen mennesker så må man kvalifisere seg for å fortjene kjærlighet. Jeg elsker deg himmelhøyt, hvis du gjør som jeg vil. Som barn (også når man er voksen) elsker man foreldrene sine uhemmet. Jeg trodde det var gjensidig. Man kan være uenige i hverandres valg. man kan ytre bekymring, og mene det man mener, men er det verdt å skape en så stor avstand? Hva godt fører det med seg?

Tro, håp og kjærlighet

Vi lever i et godt land på så mange vis. Verden er full av elendighet, krig, sult, og terror. Hvem vet, etter dette livet skal vi kanskje være støv i milliarder av år. Kjærligheten for meg er uselvisk, raus og tilgivende. Kjærligheten bør være sterk nok til at den tåler at vi som individer lever våre egne liv og følger hjertet vårt uten at vi blir avvist eller dømt for det. Som det så vakkert står i Bibelen: «Kjærligheten utholder alt, tror alt, tåler alt. Så blir de stående disse tre: Tro, håp og kjærlighet. Men størst av dem er kjærligheten.«Jeg håper foreldrene hennes, og alle som måtte kjenne seg igjen, tenker seg om en gang til og strekker ut en kjærlig hånd.

For i morgen kan de være støv.