Vi skal høre juleevangeliet igjen, denne utrolig vakre fortellingen med stemningsfulle bilder som vekker gode minner hos de fleste av oss. Men omstendighetene rundt Jesu fødsel — som både Lukas og Matteus forteller om - inneholder mye som er mildt sagt ekstraordinært, f. eks. en stjerne som beveger seg over himmelen, vismenn fra Østen med kostbare gaver, gjetere som opplever englebudskap og englesang og engelen Gabriel som hadde besøkt Maria ni måneder i forveien. Det er såpass mye i disse fortellingene som bryter med både naturlover og sunn fornuft at mange nok vil stille seg tvilende til at dette virkelig er sant.
Det går det an å forstå, vel å merke hvis vi med «sannhet» mener det samme som fakta, i dette tilfelle historiske hendelser. Men nå skriver verken Lukas eller Matteus «historie» i vanlige betydning av ordet. Skulle vi sette en merkelapp på disse fortellingene — og evangeliene i sin helhet - kan de snarere betegnes som «forkynnelse», nemlig ved hjelp av bilder og begreper som var velkjente for folk i det første århundre. Ja, er ikke juleevangeliet noe annet enn «bilder»? Er det ikke sant? Jo, det er sant - for den som ser hva bildene betyr og kan ta det til seg. Men det vil ikke si det samme som å holde den bokstavelige meningen for sann.
Har jeg nå plukket hele juleevangeliet fra hverandre og gjort at det hele bare fortoner seg som fri fantasi og totalt upålitelig?
Lukas begynner med å skrive om en folketelling, forordnet av keiseren. Når romerne erobret nytt land, holdt de folketelling for å kunne beregne størrelsen på den skatten landet måtte svare til keiseren. Men en slik folketelling fant ikke sted på tiden for Jesu fødsel, altså i år 4 f.Kr. Dét gjorde det imidlertid i år 6 e.Kr., da Jesus var i 10-årsalderen. Dette hadde seg slik: Etter Herodes den stores død kort tid etter Jesu fødsel ble landet delt i tre deler mellom tre av hans sønner. Den yngste av dem, Arkelaus, ble (vasall)konge i den sørlige delen av landet, Samaria og Judea. Men romerne avsatte ham etter 10 år og overtok i stedet styret direkte gjennom sin guvernør (som da Jesus døde jo var Pontius Pilatus).
_Da_ ble det holdt en folketelling - men bare i Samaria og Judea, og ikke i Galilea. Josef og hans hus hørte med andre ord ikke til dem som ble talt. Men om de _skulle_ ha hørt med, ville de ikke vært pålagt å bevege seg til det stedet hvor forfedrene kom fra - i Josefs tilfelle Betlehem, fordi han var «av Davids hus og ætt». Men det var ikke slik romerne holdt folketelling.
Da hadde folk tvert om ordre om å holde seg hjemme når tellekorpset kom rundt; noe annet var faktisk straffbart. Det fortelles videre at «Kvirinius var landshøvding i Syria». Det var han beviselig ikke i år 4 f.Kr. Det ble han derimot i år 6 e.Kr.; da ble han sendt av keiseren i den uttalte hensikt å forestå folketellingen i Samaria og Judea.
Har jeg nå plukket hele juleevangeliet fra hverandre og gjort at det hele bare fortoner seg som fri fantasi og totalt upålitelig? Ja, hvis sannhetsgehalten var å finne i en bokstavelig lesning, har jeg nok det. Men når vi leser et hvilket som helst bibelavsnitt, må vi alltid spørre: Hva er den «mer-enn-bokstavelige» meningen? Hvilken mening skulle så dét være i juleevangeliet? Jo, hør nå:
·Troen på Jesus som Messias, den som skulle gjenreise land og folk til fordums storhet, oppstod etter hvert etter hans død. Messias skulle være «av Davids ætt»; landet hadde nemlig hatt sin storhetstid under kong David, ca. 1000 år tidligere. Dette er meningen med å legge Jesu fødsel til «Davids by». Med det understreker Lukas (og Matteus) at Jesus var svaret på folkets håp og drømmer.
·Stjernen som ledet vismennene fra øst, er én av flere lysmetaforer i julefortellingene. De kom dessuten fra øst, med andre ord fra soloppgangen. Noen har forsøkt å påvise astronomiske fenomener som forklaring på stjernen. Slike spekulasjoner er fåfengt; stjernen er symbolsk å forstå. Lys er ellers et arketypisk symbol og nærmest selvforklarende; fødsels— og barndomsfortellingene er fulle av lys!
·Bak fortellingen om at Josef og familien måtte dra i eksil i Egypt, står bl.a. et ord fra profeten Hosea: «fra Egypt kalte jeg min sønn». Matteus tolker «sønn» som «Jesus». Men opprinnelig var det et ord om folkets befrielse fra slaveriet i Egypt under ledelse av Moses. Meningen er: Jesus er «den nye Moses» som nå befrir oss fra det som er vårt slaveri.
·Ellers er juleevangeliet fullt av bilder og betegnelser som i det første århundre ble forbundet med keiseren i Rom. Han ble kalt både «Guds sønn», «Herre» og «Frelser» og ble omtalt som den som hadde brakt «fred på jorden». Men nei, ville evangelistene si, det er ikke keiseren, men Jesus, som med rette kan bli kalt og tillagt alt dette. Det er faktisk politisk snert i juleevangeliet!