Annenhver uke kan vi lese om makabre dyretragedier i norske fjøs. Regjeringen tester nå ut et eget dyrepoliti, og lagmannsretten skjerpet i mai straffen etter dyretragedien på Jøa, der 92 storfe sultet i hjel.
Fokus rettes altså i dag mot det som skjer etter at tragedien er et faktum. Et viktigere spørsmål er om situasjonene kunne vært unngått: Hvordan kan vi forebygge dyretragedier bedre enn i dag?
Avmagrede skrotter
En ubeskrivelig stank møter deg i det du åpner fjøsdøren. Deretter, synet: Avmagrede skrotter. Likene av dyr som i desperasjon har prøvd å slite seg løs fra halsbånd og bryte seg ut av binger. De som levde lengst har til slutt tydd til kannibalisme. Spist av kadavrene etter de som sultet i hjel først.
Veterinærer som har opplevd en såkalt dyretragedie forteller svært sterke historier. Situasjonen oppstår som et resultat av alvorlig vanskjøtsel: Den som har ansvar for dyrene slutter av ulike årsaker å stelle og fore dyrene. Noen ganger pågår det så lenge at dyrene rett og slett sulter i hjel, eller at de utsettes for så store lidelser at de må avlives når det avdekkes.
Veterinærer som har opplevd en såkalt dyretragedie forteller svært sterke historier.
De aller fleste som driver med produksjonsdyr i Norge er dyktige fagfolk med stor omsorg for dyrene sine. Sett i forhold til antallet gårder er det få slike tragedier.
Likevel: Noen ganger går det galt. Mattilsynet har registrert 20-30 årlige tilfeller med alvorlig vanskjøtsel av produksjonsdyr de siste årene. Statistikken tyder på at vi i år kan se et noe større tall.
Les også :
Båsdrift er uforenlig med loven
Hva vet vi om hvorfor slike tragedier oppstår?
Dårlig hygiene
Noen risikofaktorer går igjen. Eksempler er at gården ligger isolert til, at den har drift på flere steder, eller at den er under avvikling. Kjennetegn ved driften kan være blant annet dårlig hygiene, at uvanlig mange dyr er syke, at sykdom ikke behandles og at gårdbrukeren slutter å bestille fôr eller levere melk/slakt.
Mattilsynet har registrert 20-30 årlige tilfeller med alvorlig vanskjøtsel av produksjonsdyr de siste årene.
Gårdbrukerens helse kan også være en risikofaktor. Studier viser at bønder er mer utsatt for angst og depresjon enn andre grupper. Datamaterialet antyder at arbeidsforholdene kan forklare noe: Lange arbeidsdager, fysisk hardt arbeid, mye alenegang. Stram økonomi bidrar til stress og bekymring. I sum kan disse faktorene føre til at det blir for mye — noe som i sin tur kan gå ut over dyrene i fjøset.
Med dette bakteppet - hva kan gjøres for å forebygge at slike situasjoner oppstår?
Les også :
Mattilsynet fikk flere bekymringsmeldinger om dyr
En arbeidsgruppe som har sett på problemet fant at de fleste sakene hadde en lang forhistorie. Risikofaktorene var synlige mer enn et halvt år før tragedien ble avdekket. Tidlige tiltak kunne sannsynligvis forhindret at det utviklet seg til en tragedie. En forskningsbasert kartlegging av forholdene knyttet til dyretragedier kan danne grunnlag for nye tiltak for å fange opp avvik tidligere.
Veterinærforeningen tar sin del av ansvaret, og planlegger nå etter— og videreutdanningskurs om tematikken.
To årlige veiledningsbesøk i husdyrbesetninger
Et tiltak som kan ha stor effekt, er om alle gårder med produksjonsdyr får regelmessig besøk av dyrlege. I Norge praktiseres dette allerede (delvis pålagt, delvis frivillig) innen fiskeoppdrett, kyllingproduksjon og pelsdyr. EU har nylig vedtatt et slikt påbud om jevnlige tilsyn. De kommende årene skal lovgivningen tilpasses og gjøres gjeldende i Norge. Et uavklart spørsmål er hva «regelmessig tilsyn» skal innebære i praksis.
Veterinærforeningen foreslår at Norge velger en løsning der det blir obligatorisk med to årlige veiledningsbesøk i husdyrbesetninger. Ordningen skal ikke bære preg av kontroll, men heller legge opp til dialog og faglig rådgivning. Målet må være å sørge for best mulig dyrevelferd og forebygge at myndigheter og tilsyn må kobles inn.
Målet må være å sørge for best mulig dyrevelferd og forebygge at myndigheter og tilsyn må kobles inn.
De aller fleste husdyrbesetninger besøkes allerede i dag av dyrlege flere ganger årlig. Merarbeidet knyttet til to årlige besøk vil derfor hovedsakelig begrense seg til det fåtallet av gårder som i dag ikke har jevnlig besøk av dyrlege.
Selv om de aller fleste bønder tar godt vare på dyrene sine, er dyretragedier et betydelig problem. Med to årlige veiledningsbesøk fra veterinær vil vi kunne oppdage risikofaktorer tidlig, og forebygge mange tragedier. Det er ingen grunn til å vente med et tiltak som raskt vil ha effekt.