Søkelys ble satt på butikktyverier, tapping av diesel fra vogntog, alt mindre forbrytelser der gjerningsmannen ofte var kjent og hadde tilstått. Felles opplevelse var at det ikke nyttet å kontakte politiet, og at anmeldte saker ble henlagt ut fra manglende kapasitet hos politiet.
Dette kan virke som «grønt» lys til fortsatt ulovlig aktivitet, og respekt for og tillit til politiet svekkes.
Brennpunkt viste at tyverier påfører eierne til dels store tap, samt ubehag for de ansatte når det ikke blir oppklart hvem som står bak svinn og skadeverk. Når det ikke nytter å kontakte politiet går i en del tilfeller firmaer og enkeltpersoner inn på politiets arbeids— og ansvarsområde. Overvåking, vakthold, pågripelse og oppfølging privatiseres. Noen ordner dette på en grei måte, noen tar for sterke midler i bruk. Oppgjøret skjer i direkte konfrontasjon mellom partene og saken anmeldes ikke til politiet.
Unngikk å nevne Konfliktrådets rolle
Jeg stusset over at Brennpunkt ikke tok opp om dette er en praksis som er farlig og kan smitte over til andre miljøer og grupper. Debatten om Soldiers of Odin er kjent.
Enda mer stusset jeg over at Brennpunkt omhyggelig unngikk å nevne Konfliktrådets rolle i den type saker programmet tok opp, noe Brennpunkts redaksjon er godt kjent med.
Konfliktrådet er via lovverket del av norsk rettssystem. I flere byer, bl.a. Oslo og Kristiansand, er det aktivt samarbeid politi/Konfliktråd. Etter en anmeldelse kan politiet oversende saken til megling og oppgjør hos Konfliktrådet, dersom begge parter i saken aksepterer dette. Megling skjer oftest inn tre uker, og nesten alltid er ett møte mellom partene nok.
I Kristiansand er det, etter initiativ fra politiet, ukentlige møter der anmeldelser for personer under 18 år gjennomgås. Hensikten er gjennom samarbeid å forbygge og stoppe kriminalitet. Politi, barnevern, barnevakt, skole, Bufetat, Konfliktrådet m.fl. deltar i dette. Liknende opplegg finnes flere steder, bl. i Arendal og Stavanger. Best fungerer dette i Kristiansand!
Forskjell på mitt og ditt
Som megler i Konfliktrådet fikk jeg mange slike saker. Noen butikker anmeldte alltid nasking og tyveri, uavhengig av varens verdi. Prinsippet om at det er forskjell på mitt og ditt må respekteres.
Tiden som gikk fra saken ble meldt til politiet til megling fant sted var for mange en tøff refleksjonstid. Å møte hverandre ansikt til ansikt og skulle sette ord på det som skjedde var skremmende. Meglerne var til stede som lynavledere eller pådrivere i samtalen, og for å utforme avtale om oppgjør som partene samtalte seg fram til, ofte praktiske oppgaver. Når avtalen var fulgt opp innen fristen var saken ute av verden og kom ikke på vedkommendes rulleblad. Ble avtalen ikke holdt ble saken sendt tilbake til politiet.
Over 90 % av avtalene ble holdt. Meglingene avlastet politiet. Hvorfor ble ikke dette omtalt i Brennpunkt? Er Konfliktrådets metode for snill? Er løsningen på hverdagskriminalitet mer overvåking, privatisering, gjengjeldelse? " Har tiltak for holdningsendring og forebygging lavere prioritet enn etterforskningog straff ?