Det er i utgangspunktet ikke godt nytt for alle som ønsker Ukraina velkommen til et tettere samarbeid med vestlige institusjoner. Likevel er det beste for Ukraina at alle parter – også de provestlige kreftene – avfinner seg med resultatet. Og bidrar til at demokratiet får enda bedre rotfeste i den europeiske stormakten.
I vårt hjørne av Europa undervurderes ofte Ukrainas betydning. Men med sine 45 millioner innbyggere er den tidligere sovjetrepublikken Europas sjette mest folkerike stat. Landet er også kontinentets tredje største i utstrekning. Da Sovjetunionen gikk i oppløsning, falt det mange russere tungt for brystet å miste republikken som blant annet er kalt Europas kornkammer.
Ukraina selv er politisk delt mellom den østlige og vestlige delen av landet. Striden mellom disse leirene lå til grunn for forrige presidentvalg, som etter valgfusk fra den russiskvennlige Janukovitsj’ side endte med oransjerevolusjonen. Den ble ledet av avtroppende president Viktor Jusjtsjenko og statsminister Julia Timosjenko. Den gang var optimismen stor og ønsket om en sterkere tilknytning til Vesten likedan.
De som ble satt til å forvalte folkets ambisjoner for seks år siden, har imidlertid feilet. Interne stridigheter mellom oransjerevolusjonen helter, korrupsjon og økonomisk tilbakegang under finanskrisen bidro til at den russiskvennlige Janukovitsj gikk av med valgseieren søndag kveld.
Organisasjonen for samarbeid og sikkerhet i Europa (OSSE) hadde observatører til stede og godkjente valget. Likevel har tapende kandidat Timosjenko nølt lenge med å innrømme nederlaget. I hennes leir har det åpenbart blitt spekulert i mulighetene for å nøre opp under anklager om valgfusk med sikte på en ny revolusjon.
Tid for nye folkelige omveltninger er imidlertid etter alle solemerker forbi. Alle leire i Ukraina bør respektere det valgresultat som både landets valgkommisjon og internasjonale observatører har godkjent. Det Ukraina trenger nå, er stabilitet.