Etter valget i 1975 hadde Kristelig Folkeparti ordføreren i Kristiansand i to år. Partiet delte det politiske toppvervet med Høyre, som overtok siste halvdel av perioden. Fra 1977 til 2003 hadde KrF varaordføreren og Høyre ordføreren. Så lenge KrF var låst til Høyre, stengte det for alle andre politiske konstellasjoner.

Før valget i 1999 ga KrF for første gang på over to tiår uttrykk for at partiet hadde større ambisjoner enn å ha varaordføreren. Men det ble Høyre igjen etter at stemmene var telt opp. KrFs gryende begjær om mer innflytelse var likevel et varsel om at partiet mistrivdes i Høyres skygge. Det sved også at KrF i det politiske miljøet og blant byens innbyggere ble betraktet som et haleheng til ordførerpartiet.

Samtidig hadde Arbeiderpartiet begynt å røre på seg. Årsmøtet i mars 1998 vedtok å endre strategien for å komme i posisjon til å styre kommunen. Den eneste måten å bryte den sterke høyredominansen på, var at Ap tok initiativ til samarbeid med KrF. I stedet for en uforsonlig opposisjonslinje, ble taktikken å slå kiler inn i det langvarige forholdet mellom Høyre og KrF.

I 2003 kom bruddet. Det opplevdes som et politisk jordskjelv. De fleste trodde KrF manglet både vilje og glød til å torpedere Høyre-skuta. Partiets nye frontfigur, Jan Oddvar Skisland, hadde en helt avgjørende medvirkning. Han var et ubeskrevet politisk blad uten bindinger til Høyre, helt ulikt forgjengeren Harald Sødal. KrF slo lag med Ap. For første gang siden 1977 kunne en KrF-er ta plass i ordførerstolen i Kristiansand. Ap skaffet seg varaordførervervet.

Perioden 2003–07 ble frustrerende for Høyre. Det smertet å bli satt utenfor. I Høyre-kretser ble KrFs flukt oppfattet som et svik. Det gikk lang tid før partiet klarte å forsone seg med at nesten tre tiårs samliv var over. Men KrFs troløshet ble ikke glemt.

I 2007 var det takk for sist fra Høyre. Det skjedde i allianse med den gamle erkefienden Ap. KrF ble parkert på et sidespor. Ordførerstolen var igjen lyseblå, og Ap beholdt varaordføreren. Det stormet rundt Høyres valg av partner. Både i partiets innerste sirkler og ute blant velgerne.

Det oppsiktsvekkende parforholdet provoserte også bystyret. I så stor grad at opposisjonen med Jørgen Kristiansen i spissen kuppet 2009-budsjettet. KrF-lederen lyktes i å få alle partiene med i en felles front mot ordførerpartiene. Bystyreflertallet vedtok budsjettet med Høyre og Ap som maktesløse tilskuere.

Snart åtte år med utradisjonelle konstellasjoner har vært sunt for det politiske livet i Kristiansand. Høyre er ikke uunnværlig for KrF, det er heller ikke KrF for Høyre. De har begge vist at det er fullt mulig å fungere godt i andre allianser.

Høyre lærte en lekse i 2003. Etter 26 år på maktens tinde trodde øyensynlig mange i partiet at ingen andre var i stand til å styre byen. Det var Høyres forvokste tro på egen fortreffelighet som førte til at et nytt regime fikk mulighet til å overta roret. Og byen gikk jo ikke på grunn. KrF har på sin side kvittet seg med lillebrorstempelet i forhold til Høyre. Dermed fremstår de som mer likeverdige om de igjen setter seg til samme forhandlingsbord.

Etter to perioder med varaordføreren har Ap fått føling med makt også i Kristiansand. Det gir ganske sikkert mersmak. Et parti som i to valg har innlatt seg på samarbeid med KrF og deretter Høyre for å sikre seg byens nest høyeste politiske verv, er åpenbart villig til å strekke seg langt for ikke å havne ute i kulden igjen.

Aps mål er å innta ordførerstolen i ultraborgerlige Kristiansand. Johan Øydegard var ordfører i 1929-31, Karl Rosenløv i 1946–47. Det er alt Ap har å skilte med i den politiske toppjobben i byen. Begge gangene var Ap i mindretall. Partiet fikk ordføreren, fordi de borgerlige ikke klarte å samle seg om én kandidat.

Ap skal bli størst i byen, kunngjorde varaordfører Mette Gundersen for tre måneder siden. Det hørtes ut som feberfantasier. Men på meningsmålingen vi presenterer i dagens avis er Ap størst. Men å være størst, er likevel ingen garanti for innflytelse.

Ap har den tidligere KrF-ordføreren Jan Oddvar Skisland i stallen. Han er avgjort tiltenkt rollen som brobygger til partiet han har forlatt. Og ikke minst hindre en tilnærming mellom de gamle parhestene Høyre og KrF. Jørgen Kristiansen overtok styringen da Skisland takket for seg i KrF. Gjennom samarbeidet knyttet de tette bånd.

Maktkonstellasjonene som oppsto etter de to foregående kommunevalgene, har gjort det vanskelig å forutsi hva som vil skje i 2011. På den lokalpolitiske arenaen kan personkjemien være mer utslagsgivende enn ideologi og politikk i bestrebelsene på å finne fram til kompromisser. Slik vokser uventede forbindelser fram.

Både i 2003 og fire år senere forsøkte jeg meg som spåmann. Uttellingen var skrøpelig. Jeg lar skråsikkerheten vike denne gang. Når forhandlingene om posisjoner begynner etter valget i september, er det fornuftig å ta høyde for at nye sjokkallianser kan se dagens lys.