De siste ukene har vært spekket med viktige internasjonale hendelser, de fleste av dem sikkerhetspolitisk relevante. Japan kjemper mot radioaktive utslipp og konsekvensene av jordskjelv og flodbølge, mens media har hoppet over til luftkrigen mot Libya og henrettelsene av FN-ansatte i Afghanistan. I begge disse landene er Norge aktivt med i krigføringen. Så har vi fregatt og fly i Aden mot pirater, og enkelte offiserer på Balkan og i Midtøsten.

Konflikt etter konflikt som eksploderer krever at «noen gjør noe», og er det FN-mandat og vestlig engasjement, er det også norsk politikk å bidra. Dette har med hensynet til å styrke Nato og FN, med sikkerhets— eller humanitærproblemet i felt, og med det generelle utenrikspolitiske ønsket om å være med blant de toneangivende vestlige land å gjøre.

Det er reelle globale sikkerhetstrusler også for oss når koranbrenning ett sted på kloden fører til massakre på den andre siden, for dynamikken i dette er den samme over hele verden. Det er norske kjerneinteresser som trues når pirater agerer i Aden, og det er også norske interesser i spill når folkerett og menneskerettigheter brytes, slik som av Gadaffi. Ett tyrannisk styre endrer ikke verden, men mange tilfeller hvor tyrannen får herje fritt bidrar til å undergrave en lovbasert orden.

Norske sikkerhetsinteresser må ses i et mye videre perspektiv enn før. Vi kan ikke trekke oss tilbake bak grensene og tenke at de andre gjør jobben for oss. Nå som USA er uvillig til å være frontstat i militære intervensjoner og svekkes maktmessig, faller mye mer av byrden ved internasjonalt ansvar på europeiske land, herunder Norge.

Men menyen av steder på kloden hvor vi er med militært, er nesten utrolig når man tenker på at lille Norge ikke hadde vært med i krig siden landet ble invadert i 1940 og knapt nok da. Og hvis vi ser på fredsbevarende operasjoner under FN-flagg, har vi hatt ca. 60.000 menn og kvinner i utenlandsoperasjoner siden 1945, fra Tysklandsbrigaden til ISAF. Fra 1945 av har vi altså hatt en meget stor global deltagelse med menn og kvinner i uniform, men først etter 1990 blir hovedregelen at dette betyr skarpe operasjoner, selv om kamperfaringene til mange FN-veteraner er blitt fortidd.

Danskene, som hadde vært «fotnoteland» i Nato og en irritant for mange der, endret sin strategiske kultur fra ca. 1990 og ble et ivrig ekspedisjonsforsvar som deretter stilte nesten før amerikanerne i enhver intervensjon. Typisk nok tilbød Danmark fire F-16 før det forelå en FN-resolusjon om Libya, og i Bosnia ble de herostratisk berømte for sin «Operasjon Bøllebank» der majoren ble intervjuet om hvorfor han hadde besvart serbisk ild: «Hvorfor skjøt dere 47 granater mot serberne?» spurte den rådville reporteren. «Fordi vi ikke hadde flere», svarte majoren.

Etter Bosnia og Kosovo er også norske styrker blitt vant til å reise ut i det som ofte ble skarpe operasjoner. I dag er styrkene – noe få av dem norske – fremdeles i Bosnia, Kosovo og Makedonia, mens de til nå har vært i ti år i Afghanistan. Det er jo en utvikling ingen kunne tenke seg for ti år siden: at Norge skulle være med i krigføring i verdens mest kompliserte og farlige hjørne i mer enn ti år, og at man i skulle blir med på et luftangrep på et afrikansk land, Libya, i tillegg til dette.

Sist helg fikk vi dødsbudskapet om den norske kvinnelige offiseren Siri Skare. Selv om det har vært likestilling i Forsvaret med hensyn til alle jobber siden 1986, var hun den første kvinnelige Orion-flyver. Hun falt som kjent som offer for en mobb som var oppildnet av koranbrenning i USA hvor en fanatisk tulling som til og med er frikirkepastor sto for dette. Han visste og vet at hans forferdelige gjerning fører til massive opprør hos muslimer, og at dette er perfekt for Taliban og andre. Hans ugjerning kan ikke unnskylde gjerningsmennene i Mazar, men effekten kunne beregnes. Offiseren Skare ble altså drept pga. en global effekt av blasfemi, av fanatikere motivert av en annen fanatiker. Det er grusomt og unødvendig på at en av våre – til og med en kvinne – ble drept av slike vanvittige grunner. Slik er den nye sikkerhetspolitikken dessverre også.

I Afghanistan og Pakistan står slaget om terrorisme, og det har vært en krigføring med stadig større motstand nå siden 2006. Vi har nå vært der dobbelt så lenge som 2. verdenskrig varte. Er det ikke merkelig at det er blitt slik?

Det samme kan sies om det faktum at norske F-16 bomber mål i Libya mens du leser dette. I et land vi knapt kjenner til er vi i fremste rekke som militær bidragsyter. Hvem skulle trodd det?

Forklaringen på vårt globale militære engasjement finnes ikke primært i sikkerhetstruslene i felt der vi drar. Det er ikke slik at en krig i Afrika får den norske regjering til å si at «vi må gjøre noe». Det er forskjell på sikkerhetstrusler som er langt borte og nær oss, og slik bør og skal det være. Balkan var i nabolaget, og en norsk-russisk tvist om interesser i nord vil være en sak vi selv må håndtere. Land langt borte blir imidlertid mindre fjerne når trusselen er global terror med postadresse der.

Norge er som hovedregel med når det finnes folkerettslig aksept for en operasjon og når Nato engasjerer seg, eller en koalisjon av vestlige stater hvor USA og Storbritannia, våre nærmeste allierte, er med. Allianseavhengigheten forklarer langt mer av dette enn sikkerhetsproblemet i felt. At Nato består, at USA er fortsatt med, og at FN-pakten er overordnet regelsett er som før våre fremste sikkerhetspolitiske interesser.

Men dette fører oss til stadig nye steder på kloden …