Det er ikke et spørsmål om vi liker dem eller ønsker dem. Det er overhodet ikke spørsmål om hva vi mener om revolusjoner. De vil ikke spørre oss om hva vi synes om dem, før de kommer. De vil ikke bry seg om almindelig høflighet, men bare komme, den ene revolusjon efter den annen, de som til sammen vil utgjøre Revolusjonen, den store flodbølgen som vil reise seg og velte innover oss, en bølge av hat og ild og blod. Det eneste vi kunne ha gjort, var å gjøre revolusjonens arbeide frivillig, gjøre det selv. Bølgen ville ha blitt mindre blodig da. Men vi orket ikke å gjøre revolusjonens arbeide frivillig, så den vil komme på sin egen måte.

(Jens Bjørneboe. «Stillheten», 1973)

Mohamed Bouazzi kunne ikke vite, i likhet med Josef Heinz, at revolusjoner kan bli utløst av sleggeslag eller smerteskrik på et grønnsakstorv. Men den svarte fortvilelsen i grønnsakshandlerens rop, og raseriet til jernarbeideren i det sleggen dundrer inn i murens panser, er likevel tilstrekkelig. Manifestene kommer alltid etterpå. Pamflettene og proklamasjonene. Aldri først. Alltid etterpå.

Da muren falt i 1989, falt også frykten. Frykten og maktens anatomi. Folket tumlet og snublet gjennom muren og ut i friheten og ingenting skjedde? Fordi de var tusener, hundretusener. Maktens symboler og metaforer hadde desertert, og da frykten endelig forsvant, snudde folkemassens formel for kraft x vei det kjente opp ned. Det som før var bevegelig sto fast. Det som hadde stått fast var løst. Tsjekkia, Slovakia, Polen, Ungarn, Romania, Litauen…

Det rumler og skaker i Nord-Afrika og Midtøsten. Først i Tunisia, Egypt og Libya. Og det flakker og gnistrer i Jemen, Algerie og Marokko, Bahrain, Iran, Jordan, Irak og Kuwait. Ingen kan forutsi når det vil skje, men vi kan med visshet si at det vil skje. Gamle og autoritære regimer vil falle. Familiedynastier vil styrte. Privilegie— og korrupsjonsøkonomien vil sprekke. Og operetteparlamentene vil smuldre.

Vi befinner oss i den globale kapitalismens epoke. De store globale industri-, informasjons- og finansselskapene er ikke lenger redskaper for enkelte nasjoners spesielle interesser og ambisjoner. Imperialismens epoke er over. Imperiebyggernes tid er slutt. De globale selskapene har ikke noe fedreland. Og de tjener ingen fedreland. Nasjonenes flagg falmer og faller, mens de globale industri- og finansselskapenes logoer skinner i makt og potens. Samtidig flyter informasjonsstrømmene fritt over landegrenser og kontinenter. Vanner og gjødsler. Og det spirer. Løgner og fortielser blir avslørt. Korrupsjonen åpenbares. Alle privilegiene. Familiedynastienes griskhet og arroganse. Alt blir synlig og sårbart.

For den snart 25-årige arbeidsløse kjemiingeniøren, uten det rette familienavnet, har eneste håp vært å flykte til juvelen i nord, til Europa. Men i dag løper han sammen med andre rasende ungdommer i de skrammelstøvete gatene i Tripoli, Kairo og Jiel, med steiner, molotovcocktail og gevær i hendene. Han vil ha arbeid og frihet. Brød og frihet. Han er villig til å ofre livet. For han har ikke annet enn livet å miste. Snart er de tusener, hundretusener. Zine el-Abidine Ben Ali og Hosni Mubarak faller. Snart faller Muammar Gaddafi.

Økonomiene i Nord-Afrika og Midtøsten har sterke føydale trekk. Eierskapet til de store kapitalene og eiendommene er dominert av noen få familiedynastier med lange historiske røtter og tradisjoner. Den økonomiske makten er uløselig knyttet til de politiske institusjonene. Rivalisering mellom og innenfor familiedynastiene har i årtier hemmet utviklingen av en dynamisk og progressiv økonomi. Snevre familieinteresser har ført til nasjonal stagnasjon, og opphopning av kapital til tomme investeringer i utenlandske selskaper. Når sugerøret i oljebrønnen i seg selv er tilstrekkelig til at de ulike familiedynastiene kan få sin del av rikdommen, nok til å opprettholdt status og innflytelse, er behovet for utvikling og ekspansjon verken mulig eller ønskelig. De privilegerte har allerede delt kaken og den siste lille biten kaster de til folket. 30 prosent arbeidsledighet og opp mot 50 prosent ungdomsarbeidsledighet er snarere regelen enn unntaket. Den nære tilknytningen eiendom og kapital har til familier og familiebånd, til forpliktelser, status, ære og historie, gjør det vanskelig og ofte umulig å etablere moderne globale industriselskaper i disse landene. Det er ofte kun oljeselskapene som greier å få innpass. Men oljeselskapene forsterker kun monoøkonomien og familiedynastienes interesser, og hemmer følgelig utvikling av nye industrier og teknologier. Først når de økonomiske båndene til de snevre familieinteressene er brutt, kan en dynamisk økonomi vokse fram. Den panarabiske føydalismen må fjernes på samme måte som den europeiske føydalismen måtte styrtes for å slippe fram byborgerskap, handel og industri.

Den grønne revolusjonen i Nord-Afrika og Midtøsten har plutselig endret våre fattige forestillinger om hva som egentlig beveget seg i gatene i Kairo, Tripoli, Boukhadan og Jiel. For våre ører var døve for andre rop enn de som ble slynget ut av moskeene og kunnskapene våre lot oss ikke forstå hva som sto skrevet i grønt på veggene.

Arbeid og frihet.