Verden over trakk finansfolk et lettelsens sukk i går. Både børser og oljepris reagerte med stigning – det siste til glede for eksempelvis den sørlandske, offshorerettede leverandørindustrien.
Washingtons politiske debatt rundt «gjeldstaket» – en lov som sier hvor mye den føderale staten maksimalt kan låne – har tidvis vært rotete. Den erkekonservative «Tea Party»-bevegelsen innad i det republikanske partiet har benyttet anledningen til å demonstrere makt og stå hardt på krav om kun utgiftskutt, ingen skatteskjerpelse. Ut fra det som er kjent om forliket så langt, virker de i stor grad å ha vunnet fram, selv om kompromisset åpner for økte skatter på et senere tidspunkt.
De siste 30 årene er det amerikanske gjeldstaket blitt hevet 35 ganger. I 1981 var det 985 milliarder dollar. Inntil i går var grensen 14.294 milliarder dollar. I det disse linjene skrives, ser det ut til at taket heves med ytterligere 2100 milliarder dollar. Det skal visstnok holde til et stykke ut i 2013. Ved tidligere anledninger har aldri oppjusteringere av lånegrensen ført til så spente situasjoner som nå. Og selv om man altså kom i mål i ellevte time, har debatten i seg selv skadet USA og dollaren som verdens ledende betalingsmiddel – også for transaksjoner som i sin helhet foregår mellom aktører i andre land. Verden har nemlig fått øynene opp for at også selveste USA kan tenkes å måtte innstille sine betalinger. I tillegg har det grunnleggende problemet fått økt oppmerksomhet: Den amerikanske staten bruker mer penger enn den får inn. Hvert eneste år. Det har gitt en gjeldsbelastning på linje med Portugals, sett i forhold til økonomienes omfang. Og Portugal inngår som kjent i det lite ærerike begrepet «PIIGS» sammen med Italia, Irland, Grekenland og Spania – landene i eurosonen som sliter aller tyngst med gjeldsbelastning.
Også for oss