I går forsøkte partileder Kristin Halvorsen å oppildne medlemmene, som har opplevd en sammenhengende nedtur når det gjelder oppslutning siden partiet på landsmøtet i Kristiansand i 2005 vedtok å gå inn i en rødgrønn regjering.
Etter mange prøvelser kom SVs hardt tilkjempede seier i Lofoten nylig som en stor lettelse for et slitent parti. Vedtaket om å utsette en konsekvensutredning av oljevirksomhet i området har med rette blitt feiret som et viktig gjennomslag for SVs politikk. Selv om seieren er av midlertidig karakter.
Men ikke før var kampen om Lofoten vunnet, så innhentet verden nok en gang partiet. Denne gang i form av Libya. Et viktig stridsspørsmål på landsmøtet blir partiledelsens støtte til vedtaket om å sende norske F16 til det nordafrikanske landet.
Partiledelsen hadde ikke noe valg. En regjering må stå samlet om en så viktig beslutning. Kristin Halvorsens utspill tidligere i uken om at Nato ikke burde overta kommandoen over aksjonen, var etter alt å dømme klarert med statsministeren og et forsøk på å komme den radikale fløyen i partiet i møte.
Men for et parti som er tuftet på motstand mot Nato, er det et drøyt stykke å sitte i en regjering som vedtar å sende norske kampfly inn i en krig under kommando av den samme alliansen. Selv om aksjonen er autorisert av et FN-vedtak, river dette i sjelen til mange SV-ere.
Etter alt å dømme vil ledelsen få flertall for sin linje på landsmøtet. Ikke nødvendigvis på grunn av glødende oppslutningen om militæraksjonen blant delegatene, men fordi et nederlag ville vært svært dramatisk for Kristin Halvorsen og hennes støttespillere.
Det betyr imidlertid ikke at saken er oppe og avgjort for godt. Skulle militæraksjonen bli langvarig – noe som godt kan skje – vil misnøyen kunne tilta igjen. Hvis det sammenfaller med opptakten til valgkampen, kan møtet med velgerne til høsten bli en tøff utfordring for SV.