Den nylig avsluttede fjernsynsserien «Hjernevask» har blåst hatten av et par norske forskningsetater. Det vil nok ta tid før de gjenvinner autoritet, og ikke før de forlater fordommer og utvider trange horisonter.
Serien, som tok utgangspunkt i betydning av arv og miljø har avdekket ideologisk styring innenfor visse forskningsområder. Den avdekket svakheter; ved å tydeliggjøre at utvalgte teorier innenfor kjønns— og samfunnsforskning har fått enerådende autoritet; på bekostning av teorier som påpeker biologiens betydning.
Allerede oppstarten, om likestillingsparadokset, fikk overraskende underholdningsverdi: Harald Eia førte et par kjønnsforskere ut i delvis ukjent naturterreng, der de snublet rett ut i skråsikkerhetens plaskedam. Jørgen Lorentzen og Cathrine Egeland fastholdt at miljøpåvirkning var avgjørende for all menneskelig atferd, mens biologiens betydning var uinteressant. Spørsmålet var hvorfor flertallet av norske kvinner, i verdens mest likestilte land, likevel valgte tradisjonelle kvinneyrker.
Dette ble det rimeligvis vanskelig å gi fornuftige svar på, og Lorentzen lo seg i stedet nesten bort over utenlandske forskere som hevder at også biologien kunne avgjøre atferdsprosesser. Dermed ble det full seier til bortelaget. Senere reagerte Cathrine Egeland forbilledlig som forsker, ved å erkjenne at hun ennå har mye å lære, mens Lorentzen vurderer rettssak.
De fleste mennesker med normal selvinnsikt behøver ingen forskningsmodell for å forstå at personligheten utvikles gjennom en kombinasjon av medfødte egenskaper og miljøpåvirkning. Uten personlig genetisk kode ville alle ha prikk like reaksjonsmønstre innenfor en snever samfunnsmodell; med oppvekstmiljø, undervisning etc.
Det tok derfor komediens form, da tidligere utdanningsminister Gudmund Hernes i et senere program valgte å bevise sine teorier om miljøets triumf over arveanlegg, ved hjelp av to pakkestrikk; en liten og stram og en stor og løs. Begge ble viklet rundt samme form. Triumferende viste eks-ministeren at begge strikkene kunne tilpasses formen, ved å strekke den minste til bristepunktet, mens det største hang og slang. Dette viste, hevdet han, at alle har muligheter til å nå de samme mål, selv om noen må anstrenge seg ekstra.
Målet er mest mulig utdanning til alle; for som han sa: «Hvem ønsker å være værelsespike på hotell resten av livet?» Med denne fornærmelsen mot anstendig og dyktig rengjøringspersonell, plasket han, underholdende og elegant retorikk til tross, rett ut i dammen til sine uheldige kolleger.
Det var Hernes som tvang fram en skolereform som førte til at grunnskoleutdannelsen ble utvidet til 13 år. Hans ensidighet ble bygget på en humanistisk grunnmur; det skal han ha. Formålet med reformen var å heve det generelle kunnskapsnivået, slik at alle så å si skulle løftes etter hårene til et visst teoretisk nivå.
Selv ideelle teorier garanterer imidlertid ikke suksess før de er testet. Satt ut i praksis viser det seg at hver femte elev nå faller utenfor i skolesystemet. Uttrykket skoletrett; før akseptert som et ganske vanlig tenåringsfenomen, er erstattet med det stigmatiserende «skoletaper».
Når 13 års teoretisk skolegang defineres som vesentlig for yrkesvalg, nedvurderes egenskaper og talenter, som ikke virker sosialt karrièrefremmende, men som er like viktige og nødvendige for samfunnsbygging, mangfold og stabilitet. Det demonstreres tydelig når de «på gulvet« nedlegger arbeidet. Da oppstår flere dramatiske konsekvenser for samfunnsmaskineriet, enn om akademia tar seg ekstra hvil. Sementering av teorien, som den store Sannhet, har dessverre ført til at flere enn før faller utenfor, mens det generelle kunnskapsnivået ikke er hevet.
Begrepet «Hjernevask» kommer fra uttrykket «Brainwash». Det ble lansert etter Koreakrigen på 1950-tallet, da amerikanske soldater, etter systematisk påvirkning i nordkoreansk fangenskap, returnerte til USA som overbeviste kommunister. Etter den tid forbinder vi hjernevask med bevisst manipulering av menneskesinnet for å få det til å adoptere ønskede holdninger.
Et hvilket som helst samfunnssystem kan bedrive kamuflert hjernevask eller indoktrinering, hvis det politiske maktapparatet og media samstyrer påvirkningsprosessene. Parallelt latterliggjøres eller motarbeides motforestillinger eller motstandere. Maktapparatet gjennomfører programmet etter samme prinsipp som for reklamekampanjer. Ved å gjenta synspunkter på smakelig vis og over tid, oppfattes til slutt budskapet som sant og riktig.
Ikke bare fra karismatiske diktatorer men også innenfor demokratiske valgkampprosesser, brukes velprøvde propagandateknikker for å komme til og holde på makten. Selv befolkningsgrupper med lange kulturtradisjoner kan i gitte situasjoner hjernevaskes til å innta kollektive holdninger, som skremmer annerledes tenkende til taushet.
Skillet mellom frie og hjernevaskede mennesker viser seg fort. Forskjell på å fremføre sterke budskap og å manipulere er ikke så lett å avsløre. Frihet er å både tørre å være gjestfri med egne og åpen for andres meninger, mens vaskemani inne i hjernen hindrer enhver ny tanke å smette inn og skape uorden.
Harald Eias og Ole Martin Ihles programserie avslørte vitenskapelig arroganse innenfor kjønns- og samfunnsforskning. Fordomsfrihet og nygjerrighet, som skal kjennetegne uavhengig forskning, var pinlig fraværende hos flere forskere. Enkelte gad ikke å vise minimal respekt for forskning som ikke sammenfalt med deres egne teorier. Nå følger formodentlig åpne og sunne diskusjoner om forskningsmiljøers integritet i forhold til statlig forvaltning.
Det blir også bok etter programserien; så siste ord er heldigvis ikke sagt. Imens anbefales vitaminpillen for alle mot hjernevask: stå for egen mening og respekter andres!