Med 44,6 prosent av stemmene besetter partiet 186 av de totalt 350 plassene i nasjonalforsamlingen, og får følgelig klart flertall. Det garanterer styringsdyktighet.

Spørsmålet er hva den samme styringsdyktigheten skal brukes til. Folkepartiets frontfigur, Mariano Rajoy, har vært lite konkret på hva som kreves for at Spania skal komme ut av en krise som er så dyp at det er vanskelig å skjønne her oppe i vårt eget, lille lykkeland. Spanias enorme statsgjeld er i ferd med å bli uhåndterlig, i takt med at finansmarkedene mister tiltroen til landets tilbakebetalingsevne og legger stadig nye risikopåslag på toppen av en opprinnelig lav rente. Statlig bankerott truer, med alt det vil innebære av konsekvenser for pensjoner og andre, sosiale ytelser. Økonomisk vekst finnes praktisk talt ikke. Arbeidsledigheten er totalt på drøye 20 prosent, men blant ungdommen over 40 prosent, blant mannlig ungdom faktisk rundt 50. En hel generasjon er i ferd med å havne i sosial desperasjon i stedet for i arbeidslivet. Mange av de mest ressurssterke ungdommene, som landet egentlig trenger, velger å emigrere. Andre bidrar til en annen, lite hyggelig statistikk: Kriminaliteten øker i takt med fortvilelsen, blant annet over å bli kastet ut av boliger når beboere uten lønnsinntekt ikke lenger klarer å betjene selv moderat boliggjeld.

Med andre ord er det en formidabel utfordring Rajoy og hans medarbeidere tar fatt på, under stadig strengere overoppsyn fra Brussel. At det må kuttes i statens utgifter for å kunne betjene gjelden, er åpenbart. Hvor det skal kuttes, er vanskeligere å skjønne. Og i bakgrunnen lurer sosial uro i et land som fikk demokrati så sent som i 1975, og hvor uavhengighetsforkjemperne i Baskerland ikke går av veien for å bruke terrormetoder som politisk virkemiddel.

Sannelig settes demokratiene på prøve i Sør-Europa for tiden. På få uker har både Hellas, Italia og Spania fått nye regjeringer. Men mens kabinettene hos de to førstnevnte har vist seg å bli dominert av teknokrater, ligger Spania an til å få en ordinær regjering av ordinære politikere. Som står overfor ekstraordinære oppgaver.